Eg er ein jente på 16 år som går 1 år vgs studie.
Eg har sliti veldig med selvskading dei siste åra. Eg vil slutte, men eg greier ikkje. Det har blitt ein type “addiction”. Kvar gang det skjer noko går eg tilbake te det.
Eg er redd fro sommaren for eg har store merker og arr på låret mitt som ser jævleg ille ut. Det er ikkje mange som veit om at eg gjer dette. Ingen har sett mykje av arra mine. Nokon har sett og veit ikkje at det er det ein gang.
Eg er redd for å fortelle folk.
Folk som veit at eg skader meg sjølv spør alltid korfor.
Eg svarer rett og slett at det er fordi det er ein måte eg kan føle på eller å flytte smerten på noko annet. Ofte gjer eg det når eg føler meg heit nummen, tom. det kan være ganske ofte. Eller så kan eg gjera det for å flytte smerten over på noko annet. I det siste har det ikkje gjort vondt lenger.
Eg skjønner ikkje korfor eg ikkje stopper. Eg prøver, men får det ikkje te. Eg har lyst på hjelp men tørr ikkje sei det te nokon. Vennane mine er dei einaste som veit.
Det er sån om tankene mine tvinger meg te å gjera det. Eg hater meg så mykje at eg begynner å tru på at eg fortjener detta. Men eg hater også meg sjølv mer fordi eg gjer detta og får arr som ser stygt ut på kroppen eg allerede hater. Men det er sån om det er masse stemmer i hodet som skriker te meg og å gjera det.
Eg bare vil prøve å stoppe, eg er nå 2 måneder clean.
Eg har bare noko inderleg lyst te å stoppe.
Hei.
Det er veldig leit å høre at du har det slik.
Du skrev i et annet innlegg, at du holder tingene for deg selv, at du vil prate med folk, men at du alltid har vært den glade uansett hva du har opplevd. Det å ikke vise smerten sin, og bare fortsette å være den glade utad, det gjør at man gjerne må prøve å finne en annen måte å få ut smerten på, og for deg virker det som om det er selvskading. Jeg tenker at det du kjenner, om at du vil prate med noen, er det du trenger å høre på, og når du ikke hører på deg selv i forhold til det du ønsker og trenger, så blir man også på en måte slik at man ønsker å gjøre seg selv vondt. Jeg vet ikke om det er slik for deg, men det var slik for meg. Og jeg tror at veien ut av selvskading, er å finne måter å gjøre seg selv godt på i stedet, å se at når man har det vondt, så trenger man heller omsorg og forståelse, trøst og støtte, av seg selv og av andre. Særlig når man er ung, så trenger man hjelp og støtte av voksne som kan hjelpe en til å forstå hva man går igjennom, men også til å gi en den omsorgen man trenger, også for å lære hvordan man selv kan gi seg selv omsorg.
Når det gjelder tankene sine, du skriver at det er som om tankene dine tvinger deg til å gjøre det, og jeg forstår at det kan føles slik, at tankene dine vil finne en løsning, de vil få deg til å slutte å ha det vondt, eller for å beskytte deg eller fordi de tror at dette er det som vil hjelpe deg, noe det jo ikke er. Tanker er forvirrende, men man kan tenke tusen ulike ting, og tanker er ikke noe man egentlig trenger å høre på. Vi trenger ikke å høre på tankene våre, vi kan velge hva som er nyttig for oss å høre på eller ikke. Tankene våre kan lyve til oss, eller være gjentagelser av hva andre har sagt til oss, eller bare ha gått seg ville.
Men følelsene våre lyver ikke, de forteller oss hva vi trenger, og det å vise følelsene sine til andre, kan også få dem til å reagere og gi oss det vi trenger. F.eks. det å vise andre at man er lei seg, vil hos mottaker, hvis de er normale folk, gi en reaksjon og et ønske om å gi trøst og omsorg, av medfølelse.
Det at du ønsker å stoppe, er et første steg. Og jeg forstår det sånn at du har greid å la være å gjøre det i 2 måneder, og det er bra. Men du trenger hjelp også med alt som gjør deg vondt, med det som foregår inni deg, og du trenger noen gode voksne til å hjelpe deg, slik at du slipper å bære alt dette alene.
Kanskje det kan være en idé for deg å skrive til veilederne her, at de kan hjelpe og støtte deg videre i prosessen med å få den hjelpen du trenger? Jeg har hørt av andre her, som har fått gode tips av dem i forhold til selvskading. De svarer innen et døgn.
Du trenger og fortjener å få hjelp, å få omsorg og forståelse, og noen som kan fortelle deg hva du skal gjøre for å slutte med det, og hva som vil hjelpe deg.
Men det jeg som sagt, først og fremst tenker at noen trenger når de har det vondt, og du har det tydeligvis veldig vondt, er å få omsorg og bli sett - at noen ser hvordan du har det. Det kan virke veldig skummelt å vise det, men du trenger at noen ser det og forstår at du har det vondt. Når man har det vondt, og ikke får den omsorgen og hjelpen man trenger, så prøver man å finne andre måter å håndtere smerten på. Eller at man blir sint på seg selv fordi man har det så vondt, og dermed vil skade seg selv, men det får man jo bare mer vondt av, slik at man da bare hater seg selv mer og vil skade seg selv mer.
Er det noen gode voksne rundt deg? Noen du kjenner kan gi deg en god følelse? Jeg tenkte selv aldri at jeg kunne fortelle noen voksne om hvordan jeg hadde det, fordi jeg ikke var vant til å gjøre det, men jeg vet nå at det at jeg ikke snakket med noen voksne, ikke fikk hjelp til å forstå det jeg gikk igjennom, eller fikk omsorg eller bare noen som så meg, gjorde ting verre for meg, at jeg da bare måtte bære det med meg lengre. Jeg vet nå at selv om ikke alle vet hvordan de skal hjelpe eller makter å gjøre det, så finnes det samtidig mange som kan og vet hvordan de kan hjelpe andre, som kan forstå.
Takk, eg trur eg trengde å høyre detta. Alt kan bare være så veldig vanskeleg nokon ganger. Men takk for at du forstår meg
Takk for denne meldingen, det var fint å høre at du opplevde at jeg forsto deg <3
Ja, alt kan være så veldig vanskelig noen ganger, slik er det for oss alle, og vi trenger også alle å lære gode måter å møte og håndtere det på. Og det er faktisk bedre og enklere å lære de tingene når man ikke er midt inni det vonde og vanskelige. Vi trenger da også folk rundt oss som kan gi oss omsorg, hjelp og støtte når vi har det vondt og vanskelig, og hvor vi kan få det og hvem vi kan få det av, er også noe vi må prøve oss frem i og lære. Hvis man lærer eller får inntrykk av at om det er om å gjøre at alt skal være bra hele tiden istedenfor å lære at livet kan være skikkelig vanskelig og dritt for oss alle til tider og hva vi kan gjøre når det er slik, så er det ikke rart om man tyr til andre måter å håndtere det på, eller om man begynner å skade seg selv fordi man har det vondt, hvis man tenker at man jo ikke burde ha det vondt eller at det er noe galt med en fordi man har det vondt.
Du fant frem til et alternativ til å skade deg selv, med å skrive her - det gjorde du for deg selv :)