Jeg har skada meg selv siden jeg var 9 år, jeg blir 18 om noen uker - så dette har vært en greie lenge. Å skade meg selv på ulike måter har liksom ikke blitt noe jeg kan stoppe med, det er bare noe jeg gjør. Når jeg føler litt for mye, eller noe dumt har skjedd, eller noe bra har skjedd, så dukker trangen til å kutte opp med en gang. Jeg kjenner så vidt noe på lårene lengre på grunn av det, men jeg trenger fortsatt å gjøre det. Jeg er så lei av dette. jeg er så lei av at den eneste måten jeg kan kjenne at trykket letter og at det blir litt stille i hodet er å bruke et barberblad. Jeg klarer ikke slutte, det har vært en del av meg så lenge, og ingen vil høre på meg. jeg har blitt henvist til Bup 4 ganger, og hver gang sender de meg bort fordi jeg har «kontroll på det». Jeg har ikke kontroll. Fordi jeg lærte å kutte sa jeg var et barn har jeg blitt god på å legge det opp som en plan. Har jeg ikke nok pyrisept, eller er jeg tom for sportsteip til å plastre meg sammen igjen så kutter jeg ikke den dagen. Men det betyr vist, i følge alle jeg har snakket med, at jeg ikke egentlig har et problem. I det siste har jeg kutta annenhver dag, og jeg begynner å lure på hvordan jeg skal kjenne den følelsen jeg fikk av det før, fordi det
føles ikke like bra når jeg ikke kjenner noe. og jeg er så trøtt og lei av alt det her, og jeg har ingen jeg kan snakke med om det, fordi vennene mine har aldri skada seg selv, og jeg vil ikke være til bry.
Hei, dette var vondt å lese. ❤️🩹 Jeg tenker først og fremst at, hvis du ikke føler selv at du har kontroll så har du ikke kontroll. Stol på deg selv i det. Jeg forstår deg slik at dette er noe «du bare gjør» Men ettersom du skriver dette innlegget, har fått «hjelp» hos Bup osv så er det nok en stemme inni deg som egentlig ikke ønsker det selv når trangen kommer. Du skriver jo itillegg at du er lei. Avhengighet er noe mange av oss lider i, men ikke mist trua på å kunne snu den. Jeg lider selv av en avhengighet som jeg lærte når jeg var barn. Jeg fyller au 18 snart så begynner å bli en stund sia. Jeg har ikke så mange spesifikke råd å komme med dessverre, annet en å snakke med folk. Prøv å skaffe veiledning fra noen andre en Bup siden du ikke følte de hjalp noe særlig. Jeg skjønner at du ikke vil føle deg til bry, men dem som virkelig bryr seg om deg vil være der uten å tenke på det slikt. Det å bare få ut litt til en person innimellom kan hjelpe mer en du tror, etter min erfaring iallfall❤️ heier på deg!
Vi er ganske unge og «de fleste» opplever jeg at kanskje ikke har strevd så fryktelig i livet enda men du kan jo starte med å si at det er heavy og at du er redd for å være til bry. Kanskje hun ikke vet hva hun skal si med en gang, er ikke alltid en trenger at det blir sagt så mye heller? Bare at noen vet og du får satt ord på det kan hjelpe i non grad iallfall 💗