Tunge netter

Når tiden kommer for at jeg skal legge meg, ender jeg alltid opp med å tenke på skade meg selv. Jeg prøver konstant og stoppe meg selv, men noen ganger må jeg bare. Jeg tenker på hva som kommer til å skje om jeg gjør det, men ender opp med å gjøre det allikavel. Det begynner å bli vanskeligere å dekke det for lærerens og medelever. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Alt er så vanskelig. Det er tungt å puste, det er tungt å sove, det er tungt å selvskade, det er tungt å leve.

Jeg har aldri helt skjønt selvskading, da vi blir skadet nok av livet fra før av, synes jeg. En selvskader er et paradoks, da hun hadde ikke skadet seg selv om hun ikke var svært skadet fra før.

Det gir oss en distraksjon for 10 minutter hvor alt vi tenker på er blodet som renner ned fra armen. Det er nesten som du føler at du har full kontrol over kroppen din i den korte tiden.

Så greia er kanskje kontroll. Den forstår jeg godt, det gir mening i et liv som overkjører den kontrollen som mange mener vi har over livet. 10 minutter kontroll, selv om det er gjennom sitt eget spilte blod. Hvorfor jeg aldri har fått meg til å gjøre noe sånt vet jeg ikke.

Da ligger kanskje svaret i mer kontroll over livet? Kanskje over din egen angst i forhold til det sosiale livet?