Jeg husker en tid for ikke så veldig lenge siden, hvor jeg følte meg ensom og alene. Det var vanskelig å ha det slik.
Jeg satt meg ned i stolen på fastlegekontoret. Han spurte meg hvordan det gikk, og jeg fortalte han at jeg hadde det vanskelig. Han lurte på hvorfor, og jeg svarte at jeg hadde begynt å føle meg litt ensom og alene, i de følelsene jeg satt med. Min snille og omtenksomme fastlege forsøkte å hjelpe, ved å fortelle at det var mange andre, som også ville forstå ulike psykiske lidelser. Timen var slutt, og det var ikke helt det jeg egentlig mente…
Jeg husket tilbake på hva min psykolog fortalte, om hvordan andre kunne vite, når en selv ikke fortalte.
Jeg kom hjem. Satt meg ned i sofaen, og tenkte med meg selv. Nå er jeg voksen, og uansett hvor skummelt det skulle føles, så er det nok best å ta litt ansvar. Nå er tiden her hvor jeg faktisk har tid til å hjelpe meg selv.
Så måtte jeg bare finne ut hva jeg egentlig følte meg ensom og alene i. Det var i bunn og grunn bare det å bli så trist for noe som har skjedd for lenge siden. For det var jo det som for mange andre var vanskelig å sette seg inn i, den opplevelsen jeg en gang hadde.
Da var det på tide å sette seg ned hjemme å skrive litt om det. Og etter at jeg la det ut på forumet på mental helse her. Så tikket det inn en og annen melding. Og jeg kjente plutselig på et lite samhold, at vi var flere her, med slike opplevelser.
Tusen takk for at dere tør å dele, vanskelige tanker og følelser. Det føles ikke så ensomt og alene, når vi er flere ❤️🩹❤️