Trøblete følelser rundt tidligere brudd

Generelt
1

Jeg har opplevd et stygt brudd for MANGE år siden.
Det går bra nå, er gift og har det fint med ny partner.

Problemet er at følelsene sitter fremdeles i kroppen… det føles nesten uoverkommelig i noen settinger. Kroppen blir nummen, har hatt flere angstanfall og vil helst kutte kontakt med omverdenen i perioder der jeg blir tvingt til å forholde meg til følelsene, blir utmattet.

Vi har 2 barn sammen, så vi har aldri hatt pause fra å måtte forholde oss til hverandre.

Hovedfølelsen er nok mangelen på respekt og forståelse. Og ingen beklagelse.

Min daværende forlovede og min beste venninne ble sammen like før vi skulle gifte oss, hvor lenge de hadde affære før dette har jeg ikke villet ha noe informasjon om.

De flyttet raskt sammen og fikk et barn sammen ca 1år etterpå.

Problemet har vært at det sviket (spesielt fra min nærmeste venn) var ikke nok, de har fortsatt i alle de år å delt usanne og stygge rykter om meg. I tillegg til å motarbeide mest mulig samarbeid og min tidligere venninne har tatt over alle “mine” naturlige roller. Blir litt diffust her nå, men blir mye å skrive.

Det har vært utrolig tøft, men jeg har strukket meg langt for å bevare fred pga barna. Jeg har fremsnakket de til barna og samarbeidet langt utover komfortgrensa.

Nå er barna store og den eldste har fått barn.
Vi blir da innvitert i bursdagsselskap til min eks sitt hus, for å feire barnebarnet. Og der går min grense kjenner jeg… Jeg har møtt opp på alt i alle settinger, men et selskap hjemme hos de som fremdeles snakker stygt om meg til folk jeg ikke kjenner makter jeg ikke… (er bekreftet flere ganger)

Konflikten er at min sønn blir skuffet og synes ille om meg som ikke vil feire barnebarnet. De er hos min eks flere ganger i uka, her er de 3-5ganger i året. Vi bor nære. Min familie er et ikke-tema, sønnen min vil ikke forholde seg til de. Det har ikke skjedd noe som skal ha gjort det slik, bortsett fra at han bodde mest til far fra han var 8-15år. Det gjør så vondt at jeg ikke fungerer…

Jeg har foreslått en ekstra feiring hos oss, hvor jeg lager middag og kake. Jeg har sagt at feiring hjemme hos min sønn med alle samlet er helt ok (sannhet med modifikasjoner) det har vi gjort i andre settinger, men at jeg ikke greier å sitte i stua hos de 2 og leke at alt er bra…

Nå vet ikke “barna” alt, men de vet nok til at de burde ha en viss forståelse, da de har fått vite litt med alderen når de har spurt.

Jeg har vært veldig grenseløs i forhold til hvor mye folk har kunnet tråkke på meg uten å vært stygg tilbake, så jeg har forståelse for at det er vanskelig for andre når jeg faktisk sier i fra at jeg har en grense… Jeg vil også bli tydligere for å vise søsken at det er ok å si i fra når grensen er nådd.

Jeg ønsker å ha et fint forhold til min sønn m/familie, men føler at det ikke er mulig uten å utslette meg selv komplett og være helt avskrudd følelsesmessige… slik kan jeg ikke ha det…

2

Trykket på før jeg var ferdig…
Sånn kan vi ikke ha det, skulle det stå.
Er det noen som klarer å sette seg litt inn i situasjonen og se at det kan oppleves vanskelig for meg?

Må legge til at jeg lett ser min sønns side og følelse rundt det, for han handler det kun om å stille opp for hans barn. Og da føles det som et svik fra meg…

3

Hei.

Jeg forstår veldig godt at dette er vondt og vanskelig for deg. Jeg har ikke opplevd det samme, heller ikke i forhold til en partner, men jeg har et familiemedlem jeg trenger å unngå, og at det har skapt vansker i forhold til resten av familien. Det er veldig vanskelig når man selv har en helt annen opplevelse og erfaring med noen, enn andre i familien har. Jeg har respekterer at de har et annet forhold til vedkommende, jeg har heller ikke lyst å ødelegge særlig for barna, at de skal få sin egen relasjon til den personen, noe som også gjør det veldig vanskelig. Hvor mye skal man si eller forklare dem om det?

Du skriver at det handler om at du skal få sette dine egne grenser, og jeg er helt enig i det. Du trenger å ta vare på deg selv, og sønnen din virker det som om har det bra. Jeg vet ikke om du kan gjøre noe annet enn å holde på grensen din nå, på det at du ikke vil komme på besøk hos eksen. Jeg har selv tenkt på at jeg må slutte å ha kontakt med andre familiemedlemmer hvis de ikke godtar eller slutter å forvente at jeg skal fortsette å ha kontakt med det familiemedlemmet som gjør meg vondt, og jeg ble veldig lei meg av å tenke det, men jeg trenger å tenke på meg selv nå. Jeg har holdt på slik som deg for å beskytte andre. Nå som barna er store og du ikke trenger å samarbeide med faren deres og beskytte dem mot dem på samme måte, så er jeg helt enig i at nå skal du tenke først og fremst på deg selv og sette disse tydelige grensene. Jeg tror ikke du kan gjøre annet enn å gjøre det, og være helt rolig når du gjør det, slik at de skjønner at du mener det. Hvordan de forholder seg til det, er deres valg. Og ting kan forandre seg etter hvert, at de kan få en forståelse for det som de ikke har nå, men det er dessverre ikke noe jeg tror du skal eller kan styre. Jeg tror at du på sikt vil tjene mer på det om du greier å være rolig og tydelig nå, og så la dem få velge selv.

Jeg støtter deg helt i dette.

4

det hele er meget vanskelig
og ingen situasjon er 100 % lik
vel jeg opplevde selv
et helvete da det ble brudd i 2006
barna var blandt annet små
jeg havnet på lukket post
masse bitterhet overfor eks sitter enda i meg
men jeg bestemte meg med en gang for
at barna skal aldri høre meg snakke dritt om mamma deres
dermed har jeg også stilt opp
på alt av familieselskaper fra første stund
også med hennes nye mann som kom kjapt inn i bildet
men det har kostet mye
og det gjør det faktisk enda
selv etter så mange år
men jeg klarer det på sett og vis
om du derimot føler du ikke gjør det
så er det en svært ærlig sak
og noe barna må forholde seg til
synes også du har kommet med alternativer
som bør være enkelt å slå til på

5

Takk ❤️
Ja, jeg vet at jeg må klare å stå i den lille grensen jeg setter. Men jeg ønsker samtidig at alle skal føle seg ivaretatt og elsket… og da blir det en konflikt i meg når jeg føler at det er jeg som blir problemet… samtidig vet jeg at det er jeg som har sørget for harmonien i alle år, og kjenner at jeg er litt ferdig med å ikke ta med egen verdighet i regnestykket.

Håper du finner en god løsning på egen utfordring, det er alltid vanskelig når andre ikke forstår… ❤️

6

Takk 💕
Livet er ikke for pyser.
Jeg har vært med på alt jeg også, invitert eks m/familie inn på kaffe ved overlevering av unger, vært sammen i selskap hos min sønn, samarbeidet i konfirmasjoner m.m.
Men å sitte i deres hus “alene”, med deres familie og venner, for å ikke engang ha mulighet til å snakke med barnebarnet (de tar helt over), det makter jeg rett å slett ikke…