Hei. Jeg skriver her fordi jeg er helt hjerteknust og trenger råd fra andre foreldre.
Jeg har to barn på 7 og 5 år fra et tidligere forhold. Det forholdet var destruktivt, og det var riktig å gå ut av det. For tre år siden ble jeg sammen med min nåværende samboer, som jeg hadde kjent fra før. Vi var veldig forelsket, fikk barn sammen (hun er 2 år), kjøpte hus for 6 måneder siden og planla bryllup i sommer. For meg – og barna – har dette føltes som en trygg og god familie. Barna mine er ekstremt knyttet til ham, og han har vært en viktig og trygg voksen i livene deres.
De siste månedene har vært svært krevende, hovedsakelig på grunn av ytre belastninger:
– han jobber borte hver uke
– jeg har hatt hovedansvaret for barna store deler av tiden
– jeg har ofret mye av meg selv for at han skulle kunne ha den jobben han ønsket
– økonomisk stress (hus, hytte, bil)
– jeg har vært utslitt og på felgen
Det har vært mer krangling enn før, men jeg har hele tiden opplevd at forholdet i bunn var kjærlig og bra. Så sent som for 3–4 uker siden snakket vi om fremtiden, bryllup og planer videre.
Da jeg innså hvor dårlig jeg hadde det, tok jeg ansvar for meg selv og barna og fikk sykmelding for å komme meg på beina igjen og få overskudd tilbake. Dette var vi enige om, og for meg var det ment som et nødvendig grep for å stabilisere situasjonen og jobbe med forholdet videre.
Derfor kom det som et enormt sjokk da han like etterpå sa at han var helt ferdig. Uten at vi har gått i terapi, uten at vi har satt oss ordentlig ned og faktisk prøvd å jobbe med problemene. Når jeg først kollapset etter å ha stått alene i mye over tid – og tok grep for å hente meg inn igjen – valgte han å gå. Det oppleves ekstremt brutalt og uforståelig. Samtidig har han snakket stygt om meg til moren sin og fremstilt meg som problemet, og virker følelsesmessig helt avstengt.
Jeg er fullstendig knust. Ikke bare fordi jeg mister mannen jeg elsker, men fordi barna mine igjen risikerer å miste en stabil familiehverdag og en voksen de er dypt knyttet til. Jeg bærer enorm sorg, skyldfølelse og frykt for hvordan dette vil påvirke dem.
Jeg trenger råd på:
– hvordan ivareta barna best mulig i dette
– hva man sier til barn når bruddet er så brått
– om andre har opplevd at en partner gir opp idet man selv er på felgen
– og om noen har erfaring med at en partner har snudd etter litt tid, eller om man må forholde seg til at det er endelig??? Kommer han tilbake???
Jeg er veldig takknemlig for alle innspill.