Vi er fire kompiser som studerer ergoterapi sammen. Akkurat nå jobber vi med et prosjekt om menns psykiske helse, og vi trenger litt hjelp fra dere som kanskje kjenner dette på kroppen.
Vi leser overalt i media at “menn må bli flinkere til å be om hjelp”. Men vi tror kanskje at problemet er et helt annet: At de tilbudene som finnes i dag bommer totalt. Det er ikke alle som har lyst til å sitte på et hvitt legekontor og snakke om følelser. Mange av oss trenger å gjøre noe i stedet.
Før vi prøver å skrive en teoretisk oppgave på skolen, vil vi høre med dere som faktisk vet hvordan ting er i virkeligheten. Vi håper noen av dere har lyst til å dele noen tanker med oss, uansett om det er kort eller langt:
Hva har faktisk hjulpet deg når ting har vært skikkelig kjipt? (Er det en spesiell hobby, gaming, skru på bil, trening, eller bare et sted å være der ingen stiller krav?)
Hva har absolutt ikke funket? (Har du noen dårlige erfaringer med systemet, NAV eller helsevesenet som bare gjorde ting verre?)
Hvis du kunne bestemt helt fritt: Hva slags sted eller tilbud ville du faktisk hatt lyst til å møte opp på i hverdagen? Hvordan måtte det sett ut for at du skulle følt deg hjemme?
Dere er helt anonyme, og alt dere deler her inne hjelper oss med å forstå hvordan man faktisk kan lage noe som funker for oss gutta, og ikke bare på papiret.
Gaming pleide å hjelpe men all coping hsr vell sine grenser. 16 år virker å være min.
Angående vilke tilbud jeg kunne tenkt meg er der ingenting. Når man er dypt deprimert og passiv suicidal hjelper ikke rare ønsketenkninger om hvordan ting kunne ha vært, bortsett fra å gjøre deg tristere
Venner, familie,alenetid. Fysisk aktivitet hjelper veldig. Noe av det verste man gjør er å gå helt alene eller fremstille seg som en har kontroll på alt.
Hva har faktisk hjulpet deg når ting har vært skikkelig kjipt? (Er det en spesiell hobby, gaming, skru på bil, trening, eller bare et sted å være der ingen stiller krav?)
For min del hjelper styrketrening, turer, og ellers gode rutiner, og hva dere nevner som sistnevnte er også veldig fint - et sted å være der ingen stiller krav. Det å henge med kompiser og finne på tull.
Hva har absolutt ikke funket? (Har du noen dårlige erfaringer med systemet, NAV eller helsevesenet som bare gjorde ting verre?)
For min del det å sitte isolert, selv om det kan være hobbyer jeg ofte driver med og liker (gaming f.eks), så føler jeg meg verre jo lengre isolert jeg er. En anna ting er også ruminering, sitte og gruble på sin egen tilstand, det gjør det som regel bare verre, f.eks at man ser på YouTube videoer/reels og sånt om depresjon og andre temaer som man kanskje sliter med selv.
Hvis du kunne bestemt helt fritt: Hva slags sted eller tilbud ville du faktisk hatt lyst til å møte opp på i hverdagen? Hvordan måtte det sett ut for at du skulle følt deg hjemme?
Noe slags hobbysted/fritidssted man kan dra til hadde vært fint. Veldig viktig at det ikke er sånt tilbud som folk lett ser at du sliter (f.eks at stedet heter "Verksted for menn med dårlig psykisk helse"eller lignende), da mange kjenner på skam rundt sin egen tilstand, inkludert meg selv.
Hvordan det ville sett ut er jeg usikker på.
Jeg har fått veldig mye igjen for å ha en fysisk jobb når jeg egentlig bare tenker på at jeg synes nok er nok at jeg ikke har noe å bidra med en gang så glimter folk til med å berømme meg for innsatsen og så blei noe jeg hata totalt å gjøre privat, å bytte dekk på bilen, jobben min og jeg har egentlig ikke hatt tid til å ha det dårlig før jeg fikk en mye bedre kropp og sinn. Man blir liksom ikke så utenfor verden når man daglig hjelper den rulle videre. Skulle ønske de som kjente meg så forskjellen like godt som de som ikke kjenner meg men som allikevel har bygd opp tillitt til meg langt utover mitt egentlige felt som er dekk. Men de spør meg om hjelp til både lovlige og mindre lovlige løsninger og til og med om å finne ut av det for det er jeg som er eksperten.
Jeg tror jeg kunne tatt en master eller bachelor innen noe “fancy” hvis jeg villle men da hadde jeg aldri fått den kroppen, selvtilliten, nærheten og samarbeid med andre folk og det hadde neppe vært mennesker som faktisk legger livet sitt i mine hender som smiler og jeg smiler tilbake og sier dette tar nok ikke så lang tid å ordne.
Fysisk arbeid. Det var verdt det for meg.
Værste jeg viste var å bytte dekk på bilen, haha, gjør det hver dag nå, det bryr meg nada, det er bare digg.
Men kjennes som jeg trenger ergo terapi inne mellom av fysisk arbeid.
Ikke at sjefen har den beste forsikringa på seg men ikke meg som gjør jobben, da får jeg dårlige tanker igjen. så jævlig også. Skal jeg som var keen på å kille meg selv stå i jobb lengre enn jeg har gjort så må jeg ha like vilkår gitt. Det er ett valg. Jeg velger Men det er jævlig tongt å bli sagt opp fordi en i familien som ikke kan noen ting skal begynne, Ja det er ikke lov men skal jeg tvinge meg på som en ikke ønsket person liksom. nei takk. . .
Jeg har litt erfaring med å være som jeg, gitt meg selv det å holde helt 2x5år for såpass syntes jeg at det var nødvendig år å vurdere alt, eller heller fraværet av alt jeg ville ha i livet. Inne i 3dje 5års periode, jeg er fortsatt jævla misfornøyd med livet og jeg veit dette er aller siste 5års periode jeg gidder mer.
Det er bare ikke noe jeg vil som skjer, livet er ikke attraktivt. Livet er bare jobb. (nå med verdi=hjelper jo) men sagt opp… Jævlig kjipe dager å møte på jobb. Og gjøre det med ett smil, samtidig tenke sikkerhet…