Vi er en gjeng på fire gutter som studerer ergoterapi, og vi holder på med et prosjekt om gutta og psykisk helse. Vi har lagt merke til én ting: Hver gang dette temaet dukker opp i media, er fasiten alltid at vi menn “må bli flinkere til å åpne oss”.
Vi tror kanskje systemet tenker helt feil. Kanskje er ikke problemet at gutta ikke vil ha hjelp, men at de tilbudene som finnes ikke treffer oss i det hele tatt?
For mange er det helt fjernt å skulle sitte på et sterilt kontor ansikt til ansikt med en fremmed for å grave i følelser. Noen ganger trenger man kanskje bare å holde på med noe praktisk, få hjernen over på noe annet, og være en del av et miljø der ingen stiller krav.
Derfor vil vi droppe teoribøkene litt og heller spørre dere her inne. Vi håper noen vil dele noen ærlige erfaringer med oss (husk at du er helt anonym):
Har du prøvd det “vanlige” hjelpeapparatet (fastlege, DPS, NAV) og følt at det overhodet ikke passet for deg? Hva var det som manglet eller ble feil?
Når hverdagen er tung eller man føler seg låst, hva er det som faktisk fungerer for å få tankene over på noe annet? (Er det faste rutiner, gaming, skruing, friluftsliv, eller bare det å ha et sted å stikke innom?)
Hvis du hadde hatt frie tøyler til å bygge et lavterskeltilbud i kommunen din – et sted du faktisk hadde hatt lyst til å dra til – hva hadde det vært? (Mekkeverksted, snekkerbod, gaming-rom, eller noe helt annet?)
Målet vårt med oppgaven er å skissere løsninger som kan fungere i den virkelige verden, ikke bare på papiret. Deres meninger betyr utrolig mye for at vi skal forstå dette riktig.
jeg så dere inslag og blev faktisk glad, jeg sliter veldig med ensomheten/sorg ved ikke hvilken en af delene som fylder mest, men jeg er faktisk en maget følsom fyr som taler meget med folk rundt meg, jeg føler derimot at man idag ikke høre om ens problemer, at man spørger for at være venlig og faktisk bare håper på svaret det går fint
jeg får mange tilbud om medisin men føler ikke jeg trenger dette, og idag ser jeg dating sider er så dyrt og der vuderer man et menneske ud fra 1 billed.
jeg oplever man faktisk ikke ønsker at tale sammen mere og mere.
Jeg skulle ønske der var tilbud hvor man kunne møde op som i forslår, jeg tenker dette kunne være som et market med tilbud som ture rundt i naturen filmkveld osv.. for jeg ved ikke hvor jeg kan melde meg på slik tur eller folk som lave aktive ture som kino eller annet, jeg selv ønsker en reise partner, en venn til kino, en som kan tåle at høre om mine problemer over en middag
den dag mine foreldre døder ved jeg ikke hvor jeg skal søge hen
Problema har vel starta med å vekse opp med usunne ideal. Ikkje heilt sant, men i ungdomen ville eg vere iskald psykopat. Meinte at eit slikt panser måtte til for at hån og sjikane skulle prelle av på meg.
Dei vanlege råda med psykolog og fastlege har hjelpt meg, men det er vegen vidare som tel mest. Friluftslivet har støtt vore viktig, og gir meg ein slags meditasjon i tillegg til det andre. Det å stikke innom på dagsenteret gjer godt. Det avhjelper einsemd, sjølv når eg berre sit og styrer med mitt. Har tru på dette med å berre gjere noko. Ei snikkarbod passar for meg. Heime tek eg gjerne fram sysakene og syr litt. Ei fin avveksling for meg som mest driv med tungt og skite arbeid.
Jeg er mann 28. hei tarzan, jeg er helt enig, snakket mye om dette temaet med mine nærmeste, etter jeg selv endelig har fått hjelp etter mange år! Psykisk helse for menn må bli tatt mere på allvår.. er dobbelt så mange menn som tar livet sitt for eks, men ingen snakker om det.. glad at noen faktisk forsker på dette men skulle vært mye mere åpenhet rundt det, mange eldre, foreldre og kompisser også veninner som sier mann deg opp heletiden, det er et problem. Ting er forsndret fra 40 år tilbake, mye mere ensomhet grunnet sosialemedier.. ironisk ja:/
Det er en gjenganger at menn går i fella og prøver å løse følelsene til dama, når hun prater om dem. Det kan jo bety at menn er mer interessert i å prate om følelser for å løse problemer.