Jeg har hatt det vanskelig over lengre tid i forholdet mitt. Samboeren min har forandret seg mye – både psykisk og økonomisk – og det har gått utover både meg og barna.
Han kan være grei, men når han er i dårlig humør, blir han utrygg og uforutsigbar. Jeg føler meg ofte skyldig, uansett hva jeg gjør. Han anklager meg for å utnytte ham, men det er han som presser meg psykisk og seksuelt.
Han har blant annet sagt at hvis han ikke får sex, så vurderer han å være utro. Jeg har sagt at jeg ikke har lyst fordi jeg ikke får det jeg trenger emosjonelt, men han lytter ikke. Jeg føler meg fanget og brukt – ikke elsket.
Vi har ei felles datter på 10 år. Hun har merket at jeg har det vondt. Hun har sett meg gråte og hørt oss krangle. Jeg har vært den som har vært der for henne hele veien – han har vært lite delaktig i oppdragelsen, men nå frykter jeg at han eller familien hans kan prøve å få delt omsorg hvis jeg går. Det gjør meg lammet av frykt, for jeg tror ikke han er i stand til å gi henne det hun trenger.
Jeg har vært i kontakt med familievernkontoret, men det er fortsatt tungt. Jeg føler meg svak, selv om jeg vet at det ikke er sant. Jeg er bare sliten.
Hvis noen har vært i lignende situasjon – hvordan klarte dere å bryte ut? Hva hjalp dere å finne styrken?