Jeg holder på med å prosessere mine traumer, å er i en rettsprosess mot min overgriper, har mistet både mor og far midt i dette på en så kjip måte samtidig som jeg er i en sørge prosess og ikke har kjæresten min nært siden hun er i behandling.
Jeg sørger over:
• Barndommen som jeg ble fratatt
• Tenårene som jeg ble fratatt
• Ungdomsårene som jeg mistet på grunn av sobrilen
• Den personen jeg var på sobrilen (apatisk og likegyldig)
• At det tok 11 år for å komme hit jeg er i dag
• At min psykisk syke mor har kuttet meg ut, jeg gjorde det samme
• At pappa nå har valgt kona si, stedøtrene sine og svigersønnen sin
• Dårlige familie relasjoner både på far si side og mor si side
Jeg har sørget / gråtet i 60 dager.
Jeg føler meg så veldig alene for tiden. Psykolog tar veldig lang tid å få, opptil et år. Jeg har ingen venner som har tid til meg. Jeg sitter for det meste hjemme.
Jeg er heller ikke syk nok til innleggelse. Det er veldig vanskelig for meg å være alene, spesielt når jeg er hjemme. Har dere noen råd til meg? Takk.
Hei!
Veldig leit å høre om situasjonen du står i. <3
Jeg har nylig kommet meg ut av ett forhold med en parner som utsatte meg for både psykisk og fysisk vold.
Fastlegen min henviste med til dps, men som du sikkert vet så tar dps seg god tid. Da sendte hun en henvisning til Rask Psykisk Helse i kommunen min, hvor jeg fikk tildelt en behandler som jeg prater med 1 gang i uken, i ca 2t. Det har hjulpet meg ufattelig mye med både angst, depresjon og selvskading.
Anbefaler deg å kontakte fastlegen din og høre om kommunen din har ett slikt tilbud. <3
Jeg føler med deg i situasjonen din. Det er tungt å gå med en slik sorg alene og vente på hjelp. Fikk du hjelp av rådet du fikk av en annen bruker her? Jeg har kanskje også noen råd til deg.
Hvis du bor i en større by iallfall, jeg vet ikke hvordan det er på mindre steder, så finnes det en livskrisehjelp i forbindelse med legevakten. Dit kan man gå raskt for å få snakka med noen. Også her kan man få snakka med noen. Når det gjelder sorg så er det ikke nødvendigvis en behandler man trenger å snakke med, tenker jeg, så lenge det er noen som viser forståelse og medfølelse for sorgen din og prosessen du er i.
Noe annet jeg selv har erfart er veldig viktig, er å ikke gå for mye og for lenge i denne sorgen og disse gamle følelsene om gangen, og at det hjelper hvis man greier å få ro i å gjøre fine ting for en selv her og nå. Slik jeg ser det, så er det jo en stor sorg over hva dette har gjort med ens liv, og hvis det fortsetter å gå utover livet her og nå, så blir det jo bare enda mer å være lei seg over. Så jo flere gode øyeblikk en kan skape til seg selv her og nå, eller ved å være med andre, jo bedre er det.
Jeg trodde før at jeg måtte fikse og ta bort alt det vonde, før jeg kunne ha det noe godt her og nå, men så lærte jeg at man heller må begynne med små ting man greier å glede seg over. Og at hvert lille øyeblikk hvor man føler seg litt bedre teller. Modum bad har en manual om Mindfulness og medfølelse som har hjulpet meg mye i det.
Jeg håper at noe av dette kan hjelpe deg eller andre i lignende situasjoner.