Jeg er i en umenneskelig situasjon

Jeg holder på med å prosessere mine traumer, å er i en rettsprosess mot min overgriper, har mistet både mor og far midt i dette på en så kjip måte samtidig som jeg er i en sørge prosess og ikke har kjæresten min nært siden hun er i behandling.

Jeg sørger over:

• Barndommen som jeg ble fratatt

• Tenårene som jeg ble fratatt

• Ungdomsårene som jeg mistet på grunn av sobrilen

• Den personen jeg var på sobrilen (apatisk og likegyldig)

• At det tok 11 år for å komme hit jeg er i dag

• At min psykisk syke mor har kuttet meg ut, jeg gjorde det samme

• At pappa nå har valgt kona si, stedøtrene sine og svigersønnen sin

• Dårlige familie relasjoner både på far si side og mor si side

Jeg har sørget / gråtet i 60 dager.

Jeg føler meg så veldig alene for tiden. Psykolog tar veldig lang tid å få, opptil et år. Jeg har ingen venner som har tid til meg. Jeg sitter for det meste hjemme.

Jeg er heller ikke syk nok til innleggelse. Det er veldig vanskelig for meg å være alene, spesielt når jeg er hjemme. Har dere noen råd til meg?

Har du tatt kontakt med psykisk helse i kommunen?

Det er riktignok ikke behandling, men de kan gi deg individuelle samtaler, og hjelp til andre ting.
Og du sier du er mye ensom, det kan jo hende det finnes tilbud der du bor som du kan være med på. Om det er grupper hvor folk møtes, fritidskontakt, lag og foreninger innenfor de tingene du er interessert i.

Ingen av disse tingene vil løse situasjonen din, men de kan være med på å gjøre den litt lettere å takle. Spesielt det å kanskje møte noen en gang i blant kan være med på å gjøre hverdagen din lettere.

Dessverre så er det vanskelig å få tak i god behandling i Norge, jeg er litt i samme situasjonen selv, uten å gå inn på detaljer om akkurat det. Og jeg og skulle gjerne hatt tak i en psykolog og vet at det er lang ventetid.

Men i mellomtiden har jeg tatt kontakt med blant annet psykisk helse i kommunen, dette er noe fastlegen din kan hjelpe deg med. Og får du samtaler der, så kan de hjelpe deg med å få kontakt med forskjellige aktivitets arrangører i kommunen og sånt. Jeg har selv fått hjelp til dette, jeg har og søkt om å få en fritidskontakt siden jeg har ingen sosialt nettverk utenfor jobb, så jeg er veldig mye ensom selv. Og mens jeg venter på fritidskontakt så er jeg med i en gruppe som møtes en gang i uka. Der lager vi middag sammen og bare sitter og prater om alt mulig rart, ikke så mye om psyke og sykdom, men heller hverdag og interesser. Og for meg så er den kvelden en gang i uken et høydepunkt og friminutt fra mye annet.

En annen ting som også har hjulpet meg er å følge med på folk som streamer på f.eks. Twitch. Og da i kategoriene hvor de prater. Finner man noen hvor det er en hyggelig tone blant de som er der fast, og streameren gjør så en føler at man hører til, så er det også noe som kan hjelpe litt når det kommer til å dempe ensomheten. Ofte har de også andre kanaler man holder kontakt med både streamer og felleskapet rundt streameren. Her er Discord en kanal som ofte blir brukt.

Selv er jeg med i et felleskap en streamer har skapt som har hjulpet meg veldig med ensomheten min, og hvor jeg føler meg trygg.

Men som jeg har nevnt tidligere, dette er ikke tiltak som vil være behandling. De kommunale tilbudene kan gi deg samtaler hvor du kan prate om det som er vanskelig, også er de fritidsaktivitetene jeg nevner noe som kan dempe følelsen av å være ensom. Jeg bruker ikke de kanalene til å prate om psykiske utfordringer. I annet enn at jeg har nevnt at jeg har det.

Også er det ikke sikkert disse tingene fungerer for deg, det har fungert for meg, men vi deler ikke nødvendigvis de samme interessene. Og det sier jeg rett og slett fordi jeg ikke kjenner deg, ikke for noe annet.

Jeg håper du finner noe som vil fungere for deg så raskt som mulig. Jeg kan relatere til noe av det du skriver om, og vet hvordan ensomhet kan være smertefull. Men det er også godt når man får lindret den litt.