“Jeg føler meg som en belastning og at alt er min skyld. Jeg skammer meg og tenker det hadde vært bedre for alle om jeg ikke var her lenger.”
Leste disse ordene og føler at det treffer meg hardt.
Jeg er så stresset og redd og nærvøs for hva jeg skal gjøre at ingenting jeg gjør er god nok og er meningsløse har ingen betydning og er feil.
Jeg vet at folk vill bli triste vis jeg dør men følest ut som jeg vil bli fri fra alt jeg er påkrevet til å gjøre og hva som er forventet av meg, mine foreldre vill klare seg etter noen år de har min bror. Min man tror jeg vill klare seg fint uten meg han kan starte på nytt. Katten kan jeg gi til min bror.
Er bedre vis jeg gjør det før vi har barn.
Vet ikke helt hvordan jeg ville ha gjort det det meste blir for skummelt
Vet at jeg ville angre med en gang så måtte ha vært noe som gikk fort og ikke grapsete så mine nærmeste vill vært okay vis det måtte se meg.
Vill egentlig ikke dø men er så utrolig tungt
Mye stress og angst. Jeg klarer ikke å se noe løsning for jeg lider i stillhet.
Derfor skriver jeg dette ned nå for jeg har ett sammenbrudd noe som jeg får når det blir for mye.
Det så knakk meg i dag var at ryggen gjør vondt og så forlenget jeg sykemeldt min for ble ikke bedre og min man kommenterte at jeg er lenge syk noe som slo meg hardt å høre han si og så gikk jeg på intervju og ble tilbud 212 kr som er utrolig dårlig også var min man i dårlig humør og det gikk utover meg og katten og vær gang han snakker dritt om katten gjør det vont hos meg for jeg får påminnelse
At min man hater han selv om jeg har ønsket en katt i 10 år.
La meg kl 8 å bare griner i senga i stillhet mannen min sitter å gamer på naboe rommet å har ikke kommet innom en eneste gang selv om at jeg sa jeg var trist tiligere. Så vet ikke om han ikke bryr seg eller ikke leger merke at jeg har ett sammenbrudd. Og når han bare går forbi rommet og døra står åpen så gjør det bare vont verre. Vet ikke hva jeg skal gjøre skal jeg bare si til han at jeg vill dø?
Du er lei, kanskje deprimert. Når en har vært lei en stund føles alt håpløst, men den følelsen slipper taket og håpet kommer tilbake.
Det høres ut som du har ett behov for at samboeren din ser deg, noe som er naturlig i situasjonen din. Tror også det er vanlig at samboer ikke plukker opp signalene, det beste er å si det, og kanskje spørre om noe så enkelt som en klem, en lang klem.
Hei, dette gjør meg så utrolig trist å lese. Det høres forferdelig ut å ha det sånn, og jeg vil at du skal vite at du ikke er alene. Jeg har vært der selv. Jeg ser at du ikke egentlig ønsker å dø, men at du heller ikke ser noen vei videre akkurat nå. Det er en fryktelig tung plass å være.
Når du er redd for hva du kan finne på å gjøre, vet jeg at det kan føles umulig å be om hjelp. Men du trenger ikke håndtere dette alene. Kanskje du kan vurdere å kontakte psykisk kriseteam i kommunen din? De har erfaring med akkurat dette og kan møte deg der du er. Hvis du er i akutt fare, kan legevakten hjelpe deg å finne trygghet akkurat nå.
Jeg husker da jeg selv hadde pakka ned leiligheten min og var klar til å ende alt. Jeg tenkte hvis jeg virkelig er så sikker på at alt er tapt, hvorfor ikke teste ut noe først? For hvis jeg faktisk skulle dø, hva var tidspresset? Kunne jeg i det minste prøve én ting først? Etter det begynte jeg å gjøre små endringer—men også store.
Jeg vet at det ikke alltid er mulig å gjøre en stor endring akkurat nå, men hvis livet føles uutholdelig slik det er nå, kanskje det betyr at noe faktisk må endres. Kanskje ikke i dag, men en dag. Det er ikke meningen at du skal leve som dette for alltid.
Men jeg vet at du er overveldet i dag. Det er helt forståelig. Noen ganger må man bare holde fast i sengekanten mens følelsene krasjer over oss.
Du er ikke alene. Hvis du trenger noen å snakke med, kan du sende meg en melding. Jeg lover deg—du er ikke for mye eller en byrde. Det mener jeg.
Endring: Leste over det jeg skrev og ville formulere det litt tydeligere.
Hei jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg tok endeligt å fortalte han om det og han ga meg litt trøst og så sa at jeg ikke måtte tenke dume tanker og det var det…noen dager senere var han sur og sliten og det gikk ut over meg så kranglet litt med han og han bare gikk ut av huset, han har sakt til meg tidligere at vis jeg stikker av er det slutt så jeg sende en melding at vis han dro at jeg ikke kom til å være hjemme når han kom hjem. Jeg forlot huset med bare mobilen og gikk en lang tur inn i en skog med ett vann og satt der i flere timer og så ut på vannet og vurderte på om jeg skulle kle av meg jakken og skoene og gå utig og håpe på å drukne. Fikk melding fra han når han kom hjem virket ikke som han brydde seg så mye men etter jeg sa at jeg ikke viste om jeg kol hjem ble han sint og sa “Slutt å holde meg følelsesmessig som gissel” og ba meg om “Then get home and stop being stupid” og når jeg kom hjem var han i bedre humør og latet som om ingenting har skjedd. Jeg er så utslitt han sitter på dataen og spille vidio spill på nabo rommet og gidder ikke å snakke med meg om noen ting jeg er så lei har vært i lag med han i 11 år og jeg tror ikke han bryr seg i det hele tatt er som alt jeg sier en vits. Jeg viste at han ikke er den beste mannen men jeg er så utrolig skuffet av han.