Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg. Føler det er så mye og vet ikke hvilken ende jeg skal starte i. Men jeg prøver. Jeg er ulykkelig i forholdet mitt. Jeg har en samboer som ikke hjelper til i det hele tatt. Vi eier hus sammen. Men det er kun jeg som har ansvaret for husarbeidet. Vi har to felles barn sammen og jeg har ett barn fra tidligere forhold. Forholdet mellom eldste barn er så dårlig at barnet valgte å flytte til sin bestemor. Men barnet trives ikke der og pga forholdet med samboer vil ikke barnet flytte hjem igjen til meg. Det plager meg at samboer har plaget ungen min så mye og nekter å være voksen nok til å innrømme sine feil. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, jeg gjør feil. Samboer er veldig flink til å påpeke at alt galt som skjer er min feil, og jeg må fikse det. Jeg blir veldig sliten av å føle på det hele tiden. Samboer gnager daglig over ting jeg har gjort tidligere, som sagt jeg har tabbet meg ut. Men daglig gnaging, beskyldninger og kjefting blir utmattende i lengden. Han er også blitt sykelig sjalu, så jeg føler at jeg er nødt til å holde meg hjemme så han kan ha oversikt over meg. Jeg gruer meg alltid til å fortelle at jeg har planer med venninner. Så jeg drar nesten aldri ut. Drar jeg ut blir jeg beskyldt for utroskap umiddelbart. Jeg er ikke utro. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Det er så mye som skjer på en gang og det stopper aldri. Jeg er ulykkelig og vil ikke ha det sånn her, men det sitter så dypt å selge huset og flytte. Vi bor i ett område som er perfekt for ungene, og huset er fint for dem å vokse opp i. Jeg er redd for å angre hvis jeg selger, men samtidig jeg vil ikke være her. Er det noen andre som har hatt det sånn her? Det er selvfølgelig mye mer som har skjedd og som plager meg. Men da hadde jeg måttet skrive en hel bok…
Hei! Jeg vil bare si at jeg bryr meg om deg. Du eller ungene dine fortjenerr ikke å bli behandlet i en dårlig måte av noen. Ingen burde blitt mentalsk sliten og jeg synes at hvis det er mulig å finne seg hjelp. Søk om hjelp. Det er første steget. Snakk med noen du stoler på fordi du kan få hjelp og ting kommer til å ordne seg. Hva har du lyst til å gjøre? Du nevnte at du ikke vil ha det sånn lengre. Jeg forstår deg. Her finnes det løsninger i din situasjon. Det er håp. Har du prøvd å si til samboeren din hvordan du føler deg i forholdet?
Jeg råder deg om å flytte et bedre sted med deg og barna dine hvis det er mulig?
Alt det beste❤
Jeg er i en helt annen situasjon, men kjenner meg utrolig igjen i de tingene du skriver. Hvis du vil så kan du sende en melding til meg her. Så kan vi snakke på nettet en dag samboeren din er på jobb. Noen ganger er det veldig stor lettelse å bare få snakket om det.
Slike ting er ofte mer komplekse enn man kan skrive i en post uten at man må skrive en hel bok. Mye lettere å snakke. Det synes jeg iallfall. Selv om det noen ganger er lettere å (bokstavelig talt) sette ord på det skriftlig.
Hilsen en mann på 32 som også strever med sitt når det kommer til kjærligheten…
Det høres ut som det grenser til eller er psykisk vold slik samboeren din oppfører seg i mot deg. Og når samboer behandler barnet ditt så dårlig, og han ikke skjønner det selv, så er det faktisk egentlig din jobb som forelder og omsorgsperson for barnet å få samboer til å forstå det, eller beskytte barnet ditt fra det. At barnet bør komme før samboer, dvs. min tanke er - du må flytte fra samboer slik at barnet ditt kan få være hos deg igjen uten at det skal være redd. Dessuten tenker jeg at du uansett selv heller ikke har det noe bra sammen med denne personen. Akkurat området og huset er ikke det viktigste for barna. Det barna trenger, er et godt og trygt hjem, der mor har det godt og trygt, og der de kan få være med mor og være seg selv.
Beklager hvis jeg var veldig streng nå, men jeg føler ikke at slike ting er noe å diskutere. Om en person oppfører seg slik mot en selv og mot barna sine, så skal man ikke bo sammen med den personen. Jeg har sett det i min egen familie, hvordan de har prøvd og prøvd altfor lenge, og det ikke bedret seg før forelderen som oppførte seg dårlig, flyttet ut.
Men du trenger støtte hos noen, så jeg håper du søker etter det og finner det, for det er ingen lett situasjon å være i eller å forandre på. I mitt hodet finnes det bare én løsning, å gå fra samboer, hvis han ikke greier å se dette selv. Og ikke kaste bort mer energi eller å la denne personen ødelegge deg mer med at du begrenser deg selv, ved å holde seg hjemme, pga. han. Man skal ikke ha det slik, man skal ikke la noen andre gjøre dette mot en. Det har de ikke rett til å gjøre.
Det er så forståelig at du føler deg ulykkelig når det er slik.
Jeg har prøvd å prate med han i flere år. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha det sånn her. Han bryr seg der og da. Men så går det tilbake til det “vanlige” . Og andre ganger når jeg sier i fra ender det opp i en krangel om hvem som har det verst. Jeg føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg blir ikke hørt. Og jeg føler meg som slaven hans rett og slett. Og ikke en gang da er jeg bra nok. Jeg har lyst til å gå fra han. Men jeg er så sliten, mentalt og fysisk at bare tanken på å ta den kampen gjør at jeg vegrer meg. Jeg vet hva jeg må gjøre, men mangler styrken til å utføre det.
Hva stopper deg fra å gjøre det? Liksom hva er det værste som kan skje
Økonomi og frykt. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet ikke hva det er som stopper meg.
Har du tenkt over om det er noen du kan søke støtte hos - venner, familie, bekjente, eller et mer profesjonelt sted (f.eks. familievernkontoret)? At jeg tenker at første steg vil å åpne deg om dette for noen rundt deg som kan hjelpe deg og støtte deg i denne prosessen, for jeg skjønner godt at det ikke er lett, men det er veldig nødvendig, slik jeg ser det. Og at det da er viktig å ha støtte og hjelp. Bare komme et lite steg på veien med å si det høyt til noen, hvis du ikke har gjort det allerede.