Bitre følelser mot samboer hun fortjener å ikke måtte høre

Følelser og tanker
1

Skriver dette for å få utløp for følelser knyttet til min samboer, men følelsene er så selvsentrerte (føler jeg) at det er urettferdig/ufortjent for henne å måtte høre dem

Min samboer og jeg har vært sammen i 11 år nå, og har to flotte barn sammen, men forholdet har hele tiden vært preget av krangling. Vi møttes på nett og ble sammen veldig fort.

Vi fant trygghet i hverandre men forholdet vårt har ikke hatt de beste forutsetninger. Hun har vært i et voldelig forhold tidligere og er traumatisert av dette og går på antidepressiva. I tillegg endte hun opp med økonomiske utfordringer som følge av dette forholdet.

Jeg har hatt en barndom full av vonde opplevelser; min avdøde far var alkoholiker med barndomstraumer, min mor har egne traumer og mangler empati, mine to eldre stesøsken aksepterte meg ikke, og jeg ble selv mobbet på skolen hele barndommen.

Da vi ble sammen var vi kanskje ganske usikre på hverandres bagasje, men vi forstod hvor viktige vi var for hverandre.

Følelsene knyttet til henne jeg trenger å få utløp for er en følelse av å ha blitt lurt og sveket. Samtidig føler jeg at jeg ikke har forstått omfanget av mine barndomstraumer, og at hun også har grunn til å være bitter på meg. Jeg tror vi to ikke har klart å håndtere hverandres følelser godt nok.

Jeg har tidligere gått til psykolog, både før og etter vi ble sammen. Jeg har også brukt journalskriving for å bearbeide angst og følelser. Formuleringene i journalen har vært stikkordformet, og dermed lett å tolke feil. En dag min samboer endte opp med å titte i journalen reagerte hun med avsky og skamming fordi jeg hadde skrevet to stikkord som kunne tolkes som at jeg ikke fant glede i å ha barn, hvilket var helt feil mening. Dette har gjort at jeg har trukket meg mer tilbake og sluttet litt med journalskriving. Dette var dumt, kan man si.

Jeg skal samle mot til å fortelle min samboer om at jeg må få vite at hun er ok med at jeg jobber med egne følelser, for å unngå nye tilfeller med avsky og skamming knyttet til mine vanskelige følelser. Hun har også sagt at jeg MÅ snakke med noen om følelsene mine, men også at hun ikke gidder å høre mer om dem. Jeg bærer på stor skam og ødelagt selvbilde fra mange år tilbake (kanskje mest fordi jeg er en følsom fyr som er redd for å ikke bli sett på som macho og lite mann)

I løpet av dette innlegget kjenner jeg bitterheten slippe litt taket, og at det vi har sammen (ikke bare barna) er verdt så mye at jeg vil jobbe for å bedre på ting.

2

Tenker det sikkert var lurt av deg å skrive her for å få ut ting. Det er jo det dette er for.

Skjønte ikke det med å samle mot til å fortelle om at du må få jobbe med egne følelser, for det er jo som regel positivt å jobbe med egne følelser, men skjønte det vel litt i forhold til teksten. Men hvordan kan det gå ut over samboer? Tidsmessig osv.? Man skjuler jo ting man jobber med om en ved en feiltakelse har vist noe man hadde privat.
Tror også at mye kan ligge i god kommunikasjon, og å prøve å ikke ta ting personlig. Det å ikke ta ting personlig kommer jo også da ofte med god kommunikasjon… : /

Noen folk buser ut med ting uten å tenke så mye gjennom ting og det er ikke alltid lett.

Jeg skjønner godt det er ubehagelig og oppleves urettferdig å bli tolket som om du ikke har glede av å ha barn når det ikke stemmer. Jeg synes likevel at du må kunne få jobbe videre med egne ting.
Man kan vel ha glede av å ha barn selv om det ikke alltid er 100% enkelt heller, om det skulle være tilfellet.

Vet at mange menn sliter med å være følsomme for de er redd for å vere lite mann. Jeg tror at det verste er denne balansen mellom kvinner og menn her. At om menn tar en offer- rolle så tror jeg ikke dette er bra. Altså… mange kvinner er gode i forhold til språk, og ønsker at mannen er på samme plass på en måte. Kanskje de håpar at mannen er sterk på et vis, fordi de har behov for en slags trygghet selv. Min erfaring er i alle fall at det er fint med menn som viser følelse. Det motsatte er i alle fall uatraktivt. Da begynner man å lure på om mannen ikke vet hva han driver med eller at han kan virke ureflektert, så jeg foretrekker reflekterte menn.

Var litt vanskelig å kommentere det du har skrevet fordi det kan virke litt innvikla og privat. Dessuten så har jeg på en måte ikke noe med det kanskje…
Jeg tenker uansett at det sikkert er bra å få lufta litt for å få ut ting.

Skjønte ikke det med å skrive i journalen… Skriver man i journal…?

Men veldig bra om du føler du ønsker å jobbe for å beholde samboerskapet synes jeg.

Følelser er følelser, og de må det være lov å ha synes jeg. Positive og negative. Det eneste man kan gjøre med de er å jobbe med de, og det synes jeg du gjør og det er bra!

Jeg synes du virker som du bryr deg om samboeren og familien din. Spesielt siden du skriver her for å skåne. Du viser forståelse og empati.

I.

3

Journal (“Journaling” som mentalhygiene)
I min jobb noterer, tenker, reflekterer jeg mye, også når jeg blir kastet ut i negative tankemønstre. Negative tankemønstre tar jeg tak i med en gang, og da havner alt i notatboken. Jeg er ikke redd for at det jeg skriver blir kjent for andre; det er en del av mentalhygienen min (å innrømme tanke/følelser, også vonde).

De personlige motsetningene
Min samboer er i helt andre enden, er min erfaring. Hun har annen oppvekst, sosial bakgrunn og håndterer vonde tema med unnvikelse. Denne motsetningen er vanskelig å håndtere i det daglige (stikkord: dårlig/ingen kommunikasjon rundt følelser oss i mellom).

Angående kommunikasjon er jeg flinkere til å ordlegge meg; hun har anerkjent at hun ikke er så flink med ord, og det har jeg anerkjent og gir henne rom til å være seg selv.

Mannsrollen/myk mann
Jeg trenger at hun aksepterer at jeg jobber med følelsene mine. Viktigste forutsetning for å jobbe med følelser er å bli møtt med aksept og empati. Tidligere har hun møtt min åpenhet med avsky/skamming fordi hun misforstod mine følelsesnotater/stikkord. Skal vi to få det bra sammen må vi akseptere hverandre, også at jeg jobber med følelsene mine, på samme måte som at jeg aksepterer at hun ikke jobber like aktivt med sine følelser (unnvikelse, antidepressiva).

Det å få aksept for å jobbe med følelsene mine vil medføre at jeg trer inn i “myk mann”-rollen, med den risikoen for å være mindre attraktiv for henne. (Faktisk er det ok for meg fordi hennes unnvikelse/avvisning over tid har gjort henne uattraktiv for meg…)

Nå-situasjon
Vi har hatt et trøblete forhold og for min del har det vært fordi jeg ikke har fått rom til å være meg selv. Hun har vært veldig tydelig på når hun synes jeg har oppført meg uakseptabelt, men det har vært situasjoner jeg ikke har vært komfortabel med.

Om hun vil at vi fortsatt skal være sammen må hun også betrakte seg selv i denne situasjonen; alt er ikke bare min feil.

4

Da skjønner jeg mye bedre.

Ja alt er selvsagt ikke bare “din feil”, og i et forhold er det jo to.

Du virker til å være veldig reflektert, og det kommer man langt med. Anerkjennelse og empati, ja selvsagt!

Ja da jeg nevnte å ordlegge seg, tenkte jeg på henne, at hun kanskje ikke var så flink til det, slik jeg leste mellom linjene.

Ja det er alltid en risiko med å vise sårbarhet. For kvinner også egentlig. Man kan risikere å bli avvist…

6

(Visste jeg formulerte meg noe fragmentert)

Men jeg er nysgjerrig på dette med avvisning fra et kvinneperspektiv.
Hva er typisk avvisning som oppleves som negativ for en kvinne?

7

Er nok ingen fasitsvar på det tenker eg…