Trenger en dose optimisme

Følelser og tanker
1

I dag kjenner jeg på en slags håpløshet i livet. Jeg har alltid hatt håpet og optimismen som har dratt meg gjennom alle tøffe tak i livet. Jeg har klart å bestige de høyeste fjell (metaforisk) før og kommet meg opp på hesten igjen.

Overgrep og mobbing i barne- og ungdomsårene, en pappa som ble alvorlig syk som jeg måtte redde som 10-åring, leve med en syk pappa og etterhvert en syk og deprimert mamma, skilsmisse og flytting, bortgang av mamma og pappa, div samlivsbrudd, kamp mot avhengigheter og så videre. Jeg klarte liksom alltid å reise meg og stå stødig på mine egne ben. Jeg har vært heldig med jobb og karriere og har hatt det greit med økonomi og ryddighet i livet.

Jeg har gått en del i terapi de siste årene, men har ingen diagnose, noe som jeg tenker er greit å forholde seg til. Har hatt god nytte av det.

De nære relasjonene jeg har hatt har stort sett vært meg som skal «redde» eller «fikse» den andre parten. Til gjengjeld har jeg aldri forstått, ytret eller blitt møtt på mine behov i disse relasjonene. Forholdene har stort sett gjort meg liten og usynlig, men jeg har stått i de for å bevare tryggheten rundt å ha flere relasjoner rundt meg. Overspising og overdreven jobbing har holdt de vonde følelsene borte som har gjort at jeg nok har klart å stå i det lengre enn jeg burde.

Nå måtte jeg bryte ut av det forholdet jeg har stått i i 10 år med to barn i skole og barnehagealder. Det har vært et bra men også veldig tøft forhold hvor jeg til slutt følte at det ikke var noe igjen av meg. Min samboer har vært psykisk syk lenge og har stort sett lagt ansvaret på meg og de rundt seg uten å ta ordentlig tak i sine egne problemer. Alt fra det følelsesmessige til det praktiske. Det har også påvirket barna en del. Etter uendelige forsøk på å fikse forholdet, kom jeg til det punktet at jeg måtte ta grep og flytte ut for å finne tilbake til meg selv.

Nå sitter jeg her og kjenner på ensomhet, sorg ,skyldfølelse for å ha brutt opp familien og relasjonene rundt, lite håp for fremtiden. Jeg må nå finne nye venner og nye nettverk (igjen), jeg er usikker på om jeg gjorde det riktige, dårlig selvtillit på om jeg skal klare å ha barna halvparten av tiden, usikker på om jeg klarer å holde meg i jobb, pengebekymringer, osv. jeg savner våre herlige barn utrolig mye når jeg ikke er med dem. Jeg savner svigerfamilien.

Jeg sa til meg selv før jeg gjorde det slutt, at nå kom det til å bli et tøft år. Så jeg er klar over hva jeg går til, men samtidig er det tøffere å stå i det enn det jeg trodde. Jeg kjenner bare at jeg er utrolig sliten og lei av dette livet. Akkurat nå kjenner jeg at det er et møkkaliv! Om du har noen optimisme til overs, send det min veg.

Takk for at du leste.

2

Hei.

Jeg skjønner at du har det tøft nå, men det høres også ut som du er reflektert og at du har tatt gode valg for deg selv.

Det jeg vil anbefale deg, er å finne frem til gode ting for deg selv. Og det kan være helt sånn enkle småting, finne ut hva du liker å se på, kjenne på, spise, lukte på og høre på. Alt som bare er for deg, og som føles godt for deg. Det gir gode ting til livet og det gir livet mening. Og noe å holde fast i. Jeg vet hvor lett det er å forsvinne inn i alt som har vært eller å føle at fremtiden er overveldende ved at man må begynne på nytt, og da hjelper det så mye å kunne være her og nå, bare å fokusere på øyeblikket her og nå, gi seg selv en pause fra alt som har vært og alt som skal skje.

Det å ha god støtte rundt en, er også viktig. Det å ha folk til å støtte en i en slik krevende prosess, er viktig. Jeg har selv nå mer og mer sett verdien å støtte meg på fagfolk av ulike slag, eller å betale andre for å gjøre ting som er godt for meg - og dermed på en måte gi meg selv noe godt med å gjøre det.

Trenger du egentlig å bryte med alle de relasjonene? Jeg forstår at forholdet til mannen din var vanskelig, men hvis du har andre relasjoner som gir deg noe godt, så vil jeg anbefale deg å se om du kan beholde dem. Det handler jo ikke bare om deg, men det handler også om barna dine.

Jeg har en bror som har brutt av et forhold, men samtidig er jevnlig sammen med den tidligere partneren, også for barna sin del. Man har jo vært en stor del av livet til hverandre, og svigerfamilien din har jo også vært det. Så hvis det er mulig for deg å bevare noe av den relasjonen, så ville jeg anbefalt deg det.

Jeg har også funnet god støtte på nettet i forhold til det å gjøre gode ting for meg selv, og for å bli minnet på å gjøre de tingene som er bra og riktige for meg.

Det høres ut som du gjorde det riktige for deg der og da, ved å bryte forholdet, men også at du har mange tanker i forhold til dette. Det er en tøff forandring å stå i, mye nytt for deg, og at du må se om du greier ting du er usikker på at du greier. Og da er det så godt om man kan få støtte, men samtidig som man ikke unngår å gjøre det som er vanskelig for en. For det å føle at man kan greie disse tingene, er så bra. Og man greier gjerne mer enn man tror, men det å få god støtte i prosessen, er veldig viktig. Så støtt deg på alle du kan støtte deg på, uansett hvem det er eller hva slags relasjon du har til dem.

Du er nå midt inni det verste, og det er helt naturlig at du føler det slik nå. Du vet jo ikke hvordan det vil bli. Men det slik for alle i slike prosesser, at man har det tøft og så tviler en. For meg hjelper det å lese historier om folk som har vært igjennom ulike prosesser, tatt valg som har forandret livet sitt, og hvordan de kommer seg videre. Det er noe du trenger å stå i og komme deg igjennom nå, men det er veldig viktig at du gir deg selv omsorg i prosessen, og finner og gjør ting som er godt for deg selv. Det er på en måte det eneste man kan gjøre. Og så blir det bedre etter hvert. Du vil da kunne se at du greier det, at selv om det er opp og ned, så går det fremover.

Du skriver også at du mistet deg selv i forholdet, og nå har du muligheten til å finne tilbake til deg selv og gjøre ting som er godt for deg. Det betyr ikke at du trenger å gjøre alt på en gang, eller så mye. Du kan øve deg på i øyeblikk å kjenne på hva som er godt for deg, og ta valg som bare er for deg selv der og da, og ikke for noen andre. Det kan være vanskelig nok å gjøre, når man er vant til å ta seg andre og sette sine egne ønsker og behov til sides. Eller du kan se på serier og forsvinne inn i dem. Unne deg noe å spise som du ikke ville ha gjort når barna var der. Alt slik. Det kan være småting. La deg selv få gjøre ting du ikke har kunne gjøre på lenge. Om det så er å ligge i senga og ikke gjøre noe.

Får du hjelp fortsatt nå? Jeg håper det. Ellers så vil jeg anbefale deg å få det igjen.

Det er ikke noe galt med noe av det du kjenner på nå, det er helt naturlig at du kjenner det, og det er bare bra å la en selv få kjenne de følelsene. Man trenger å la seg selv få lov til det, for å komme seg videre. Men også da å gi seg selv noe som er godt, på en eller annen måte. Du har jo skrevet her, og jeg håper det føles godt for deg, og jeg håper at dette svaret også kan være godt å få.

Jeg tenker at du er i en prosess nå som man kan kjenne seg igjen i, og mange har vært kommet seg igjennom. Og at du er på en god vei :)

3

Er det mulig for deg å ta tak i ensomheten din? Det finnes ulike grupper på facebook hvor man kan finne venner. Om du har en spesiell ting du liker å gjøre, som å gå på kino eller å strikke, kan du spørre om det er noen andre som liker det samme, og vil møte deg til strikk-og-drikk på en café, f.eks.

Kanskje det ikke er noe for deg, men jeg kjenner meg igjen i hvordan du beskriver relasjonene dine. Det er et mønster for meg, jeg velger meg disse vennene. Jeg tror for min del at kun en god venn, en jeg kunne ha møtt iblant og bablet med, hadde gjort meg godt. En som da var en faktisk venn for meg også, en relasjon hvor begge ble sett, og ikke bare den andre. Jeg har ikke turt selv ennå, altså å søke nye venner på nett, men kanskje snart.

Når det kommer til tvilen du bærer på, er ikke den vanskelig å forstå. Du er jo full av savn for barna dine, og du er vant til å være en del av en familie når du er hjemme. Nå er det ‘bare’ deg halvparten av tiden. Det virker likevel som om du har reflektert mye over bruddet med mannen din før du tok valget, og det virker også som om du har en god selvinnsikt. Jeg tror ikke du tok et feil valg, jeg tror bare det gjør vondt nå, forståelig nok.

Og, litt sånn overfladisk til slutt: singeldager kan være dager hvor du ligger midt i senga, står opp når det passer deg på fridager, du kan spise hva du vil, legge deg når du vil. Kanskje du kan lage en liste over ting du har savnet å gjøre da du bodde med mannen din? Kanskje en matrett du er veldig glad i, som han og barna ikke likte? Spis det nå!

Jeg skjønner det er tungt, men livserfaringen din har vist deg at du har kommet deg over alt du har stått i tidligere. Ingen grunn til å tro at dette ikke vil gå seg til også.

Gode tanker til deg.