Da jeg var 17 år, så opplevde jeg mitt verste mareritt, den 22.november 2013. Jeg var alene hjemme. Ville bare ut å gå en tur for å få pause fra skolearbeidet.
Klokka var rundt 20-21 på kvelden. Det var over 5- grader ute den natten. Der jeg bodde hos foreldrene mine. Var det ingen gatelys innover en skogsvei. Så jeg brukte mobilen som lommelykt.
Jeg gikk langt og lenge. Tenkte ikke over hvor sent det begynte å ble. Til jeg måtte begynne å gå hjemover igjen. Men så… Mobilen gikk tom for strøm. Jeg stod på en skogsvei, med skog på begge sider av veien. Jeg fikk panikk. Prøvde å orientere meg om hvor jeg skulle gå.
Men jo mer jeg prøvde. Jo lenger innover skogen havnet jeg. Jeg hadde ingen ide om hva klokken var, eller hvordan jeg skulle kontakte foreldrene mine.
Til slutt bare satte jeg meg på bakken. Det var kun meg, stillheten og mørket rundt. Jeg bare krøllet meg sammen for å holde på varmen.
Timene gikk. Kroppen startet å skjelve. Fingrene og føttene var iskalde. Eneste jeg kunne gjøre, var å tenke positivt. Jeg la vottene mine over beina. For å holde de varme, så ikke de frøs ihjel.
Plutselig så kommer lyden av helikopter. Jeg prøvde å reise meg, å se opp. Men kroppen er var nå iskald. Jeg ble bare liggende nede. Jeg hørte lyden fra biler. Jeg prøvde å rope, men lydene bare forsvant. Nå mistet jeg alt håpet.
Til slutt bare sluknet jeg. Vet ikke hvor lenge jeg var borte. Til jeg våknet. Så solen skinne på meg. Det var rim på bakken. Klærne mine var frosne. Jeg brukte alle kreftene mine på å reise meg opp. Men falt bare ned igjen.
Jeg måtte bare prøve å komme meg opp. For ble jeg liggende nede, er det ikke sikkert jeg ville overleve kulda. Jeg reiste meg. Beina klarte så vidt å holde kroppen oppe. Til slutt klarte jeg å finne fram til hovedveien, ved hjelp av lyden til biler. Da jeg kom ut på hovedveien, bare kollapset jeg.
Jeg ble funnet av noen forbikjørende. De fikk meg til ett legehelikopter. Jeg hadde hypotermi. Kroppen var på under 34 grader. De måtte bare haste med å få meg til sykehus.
Men ja, her er jeg i dag. 29 år gammel. Jeg overlevde. Men for meg har dette tatt en tøff vending for livet mitt. Panikkanfall, selvmordstanker, depresjon, sykehusinnleggelse, terapi og medisiner.
Høres mye ut, ikke sant? Ja, det er det. Ja, jeg lever i dag. Men hver dag er en kamp for meg. Å sitte med så mye traumer og ettervirkninger av noe sånt. Det er hardt… Det er vanskelig for andre å kunne sette seg inn i min situasjon. Og det er vanskelig for meg å forklare det også. For jeg klarer ikke å forklare faktisk.
Jeg må bare leve med det. Selv om det er smertefullt. Det ser ut som jeg er helt frisk på utsiden, mens på innsiden er jeg totalt utslitt av absolutt alt. På jobb møter jeg opp med ett smil. Selv om det egentlig ikke er sånn jeg føler det på innsiden. Så til alle som sliter der ute. Jeg føler med dere. Jeg vet hva dere går gjennom. Dere er ikke alene. Vi er flere der ute. Sammen skal vi klare dette ❤️