Panikk/angstanfall?

Jeg er kjempeusikker på om det jeg har er angst eller panikkanfall, eller om jeg bare må skjerpe meg.

Det begynner med at jeg blir stresset/redd noe/ hva som helst som trigger noe og så blir jeg svett, alt spinner rundt meg, det gjør vondt å puste, jeg blir varm så iskald, kroppen min bare fryser til og jeg føler meg helt hjelpeløs.

Jeg er veldig ekstrovert (jeg kan bare gå opp til noen og spørre om litt ting også bli godt kjent med ukjent person) eller ekstremt introvert til det at jeg ikke tørr å gå på butikken alene fordi ingen er med meg som jeg er trygg på.

Jeg tør ikke snakke med offentlige «hjelpemidler» som lege, helsesykepleier eller noen andre om dette fordi jeg har ingen tillit til de etter alle av de snakket med barnevernet bak ryggen min og straight up løy i papirer. (Veldig dumt, for jeg har dokumentert og har videobevis for løgnene..)

Med det sagt, så kan jeg heller ikke få noen form for hjelp pga zero trust. Jeg er kjemperedd for at mine foreldre skal blande seg med sånt for jeg stoler ikke på de med sånne ting som dette.

Jeg har hjulpet megselv og fikset sånne ting som dette helt siden jeg gikk i syvende klasse. (Jeg skal begynne på videregående til høsten). Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg tør ikke snakke med andre om det som skjer. Har noen tips? Uansett hvor stor eller små, så tar jeg det til meg!

Hei. Det kan høres ut som panikkanfall. Høres ganske likt ut det jeg opplever når jeg får anfallene. Jeg hørte med psykologen min om tips. Hva gjør jeg får å få kontrollen igjen.

Han mente vi skulle se for oss et vindu og puste i firkant. Trekke pusten å puste ut. Du kan prøve det.

Elles så fekk eg tips av en Barnekordinator å. Telle

5 ting vi kan se
4 ting vi kan høre.
3 ting vi kan føle
2 ting vi kan lukte
1 puste rolig.

Denne har eg synes har vært effektiv. Da fokuset blir retta på andre ting.

For å komme videre i noen som helst prosess der du er nå er du nødt til å skille følelser fra fakta. Hjelpeapparatet er ikke et levende vesen man skal forholde seg følelsesmessig til. Det er et system man forholder seg rasjonelt til. Du har ikke blitt sviktet av systemet, du har blitt sviktet av enkeltindivider i systemet, og dette har du dokumentasjon på. Da står systemet i gjeld til deg, og det gir deg faktisk et overtak i videre interaksjon med det, uansett hva det måtte føles som.

Insisterer du på å løse alle problemene dine selv istedenfor å kreve det du har rett på, er det også helt i orden, men da må du faktisk klare det også. Det kan bli mer krevende enn du tror.

Har du noen andre voksenpersoner i livet ditt som du kan drøfte dette med, og som evt. kan snakke for deg i interaksjon med hjelpeapparatet?