Føler meg veldig alene med dette problemet, og skulle gjerne hørt fra flere med lignende erfaringer.
Jeg har alltid sett på oppveksten min som normal. Det var riktignok lite rom for å vise følelser, ikke at det ble straffet, men mer: «det går over», «ikke gråt». Litt lite tilstedeværende foreldre, som var veldig religiøse og snakket mye om at ting kan «bes» bort. Fikk ofte høre mye om hva som var galt/skam å gjøre.
Som ung fikk jeg også en eldre kjæreste, som utsatte meg for både vold og overgrep. Han lo av meg hvis jeg viste feil følelse, og han kunne bli veldig veldig sint og voldelig. Jeg har slammet meg mye over dette, og følt meg utilstrekkelig. Blitt en veldig lukket person, som sliter med å føle ting. Er liksom helt flat, men føler meg samtidig veldig på «utsiden av kroppen».
Samtidig knytter jeg meg til bestemte personer i «tanker». Gjerne personer som har «makt», og som kunne vært moren min. Tidligere lærere, nå ledere. Det blir nesten som en hekt, hvor jeg blir besatt av at personen skal like meg. Kan tenke på personen hele tiden. (Til tross for at jeg er i forhold). Akkurat som om jeg prøver å få omsorg og bekreftelse, men at det skjer via tenking på ulike personer. En hekt kan vare i flere år, og jeg kan bli helt fra meg dersom personen ikke svarer/avlyser en avtale.
Noen som har opplevd dette? Og kan årsaken være mangel på støtte i oppveksten? Noen måte å få det bort på? Det er sjukt irriterende og jeg føler meg så alene, dum og rar.
Hei Hun, kjipt å høre at du har det sånn.
Jeg har ikke opplevd akkurat dette, men jeg kan kjenne meg igjen i mye. Jeg tror du har ganske rett, jeg tror årsaken kan være mangel på støtte i oppveksten. Jeg tror dessverre at det ikke er noen måte å få det bort på, men du kan jo dra til psykolog? Der kan du få hjelpen du trenger, og kanskje finne sunne måter å bearbeide på? Eller du kan sende pm til meg, og vi kan prate litt hvis du føler for det.
Jeg vil først si at dette er noe du er langt ifra alene om å kjenne på. Akkurat hvordan forskjellige folk kjenner på det varierer i grad og omfang, men det er ikke så ofte at folk snakker om akkurat dette.
I første omgang : du har ikke fortjent noe av dette og det er på ingen måte din feil!
Det finnes ingen familier som er 100% funksjonelle og heller ingen familier som er 100% dysfunksjonelle. Det er allikevel sånn at alle barn er utstyrt med alle følelser, og de har behov for å gi uttrykk for alle følelsene i forskjellige situasjoner. Dine omsorgspersoner sin viktigste oppgave er å se, høre, møte deg i følelsene dine og speile deg i følelsene dine. Og inkludere deg. Når det gjelder denne speilingen så er det der barn lærer hvordan man kan si ifra og gi uttrykk for ting på en adekvat måte. Og det høres det ikke ut som at dine omsorgspersoner har fått til på noen god måte.
Når du etterhvert fant deg en uhyggelig kjæreste som lo av deg og fortalte deg at du følte feil følelser og i tillegg ga deg fysiske avstraffelser på det så er det ikke så veldig rart at det er litt utfordrende for deg nå.
Det er bare du som vet hva du føler i en situasjon, og det er hverken riktig eller feil. Folk kan føle og reagere svært forskjellig på de eksakt samme tingene. Årsakene til dette er veldig sammensatte, men det er aldri feil at du føler som du gjør i en situasjon.
Nå som du har blitt eldre høres det ut som at du kanskje har noe som heter overføringer på enkelte personer som dukker opp i livet ditt. Som du skriver…folk som kanskje minner deg om din mor. For meg høres det ut som at enkelte personer “blir moren din”(overføring) og du søker den bekreftelsen som din mor ikke klarte å gi deg som barn.
Jeg har hatt slike overføringer selv, men av en helt annen type. Jeg tok sterk avstand fra de jeg fikk overføringer på og hadde voldsomt med problemer med å forholde meg til de.
En ting som kan hjelpe i slike situasjoner er å få innsikt og kunnskap i hvilke prosesser som skjer i deg. Som for eksempel at du ikke ble møtt på en god nok måte som oppfylte dine behov som barn, eller at du kan ha overføringer på folk som kan minne deg om din mor og søke bekreftelse og omsorg fra de fordi du ikke fikk det i tilstrekkelig grad som barn.
Det er viktig å understreke at dine omsorgspersoner helt sikkert har gjort så godt de kunne i din oppvekst og at de sannsynligvis har gjort alt med gode intensjoner (det er som oftest tilfelle, men det finnes selvfølgelig også mennesker som er preget av ondskap).
Det finnes også ulike behandlingsmetoder som kan være til hjelp med slike ting og være til hjelp med at du får et bedre forhold til deg selv og har det bedre i hverdagen.
Også sier du noe om skam…skam er veldig ubehagelig. Men, skam kan bare skapes mellom to mennesker eller flere. Og den kan bare frigis mellom to mennesker eller flere. I så måte vil det være en fordel å snakke med din partner (hvis du har tillit til at vedkommende vil ta deg imot på en god måte) om hva du har skam på. Og hvis du gjør det og kjenner at du blir voldsomt varm, svetter som bare det og kjenner på et generelt ubehag…så er mitt tips å sitte i det en stund, slutt å snakke litt om bare være i den varmen, svetta, ubehaget som oppstår. Det som skjer da er at du “brenner skammen” du sitter med. Det tar som regel mye tid å få ut alt av skam, så det er noe du kan gjøre mye.
Til sist vil jeg si igjen at du er på ingen måte alene! Og du er hverken dum eller rar. Du er deg selv og som det er du helt perfekt!
Håper at teksten ga deg litt kunnskap og oversikt sånn at du på sikt kan få til å forholde deg til dette på en litt annen måte.