Jeg tenker ofte at det er rart at jeg ikke har større problemer med tanke på hvor syke og slemme ting så mange har gjort mot meg, men så innser jeg også hver dag når jeg plutselig blir trigget og ikke kan gjøre en vanlig ting, at oi du er egentlig ganske traumatisert, for jeg skjønner jo at årsaken til at jeg for eksempel får angstanfall så fort jeg tar på headsett og ikke kan høre omgivelsene, men så fort det går over så kan jeg liksom ikke huske at jeg akkurat haddr et ganske vanskelig øyeblikk, tror jeg fortrenger det jøvlig bra for meg selv, for jeg tror at jeg har det bra, også vet jeg at jeg har det egentlig virkelig veldig vanskelig, og jeg er selvdestruktiv fordi jeg tar imot så mye juling for å beskytte andre selvom jeg vet at de aldri ville gjort det samme for meg.. og jeg tenker ofte at jeg lever kunn for andre, ikke for meg selv for jeg skulle gjerne vært død, men jeg kan ikke gi slipp på det som føles som et viktig oppdrag, å gi til andre alt som jeg har savnet å få selv, i et naivt håp om at det vil gjøre andre til bedre personer, men det gjør bare meg til et offer.. også er det neTen litt irriterende at jeg er så rasjonell at jeg ser alt dette alt for godt, skulle ønske jeg ikke skjønte noe av det egentlig
Men jeg gjør det selvom fordi det er det eneste som føles moralsk riktig for meg, og jeg blir ofte lurt og ranet fordi -jeg går aldri med en tanke om å rane noen, så det faller meg ikke naturlig å renke på at en annen har intensjon om å rane meg - i øyeblikket hvertfall.. generelt sett så vet jeg jo at alle bare vil ha det jeg har, likevel viser jeg alle disse bare godhet.. jeg tror det er en traumerespons at jeg velger å være med folk som jeg vet kommer til å svikte meg, fordi når jeg er med noen som kanskje faktisk er snill, så er jeg redd for å bli sviket hele tiden.. så det er lettere å vite at det kommer til å skje på en måte, det er fucka og tragisk
Jeg vet hvertfall at selvom ingen viser det, så er jeg viktig for veldig mange, å jeg vet at jeg hjelper veldig mange som ikke hadde fått den hjelpen noe annet sted, å jeg er for mange en sjelden trygghet hvor de vet at de alltid får en seng å sove i hvis de kommer til meg, selvom vi er uvenner eller ikke, fordi jeg sier at ingen skal sove ute på gata, så det er det som gir meg mening i livet, at jeg heldigvis er reflektert til å vite det også, at jeg er bra og en trygghet for mange, selvom de bare svikter meg tilbake
Hei Julie, takk for det du skriver. Her ser jeg mye godt du ønsker å gjøre for andre, det er bra!
Hvis jeg forstår deg riktig så setter du andre forran dine egne grenser og behov og at dette er i utgangspunktet for å takle selvbildet ditt? Du skriver og at du har traumer som påvirker deg så mye at du ikke klarer å være tilstede i øyeblikket.
Er utfordringen din at du lar andre utnytte deg i frukt for avvisning? Hvis jeg forstår det riktig. Hilsen Magnus