Tanker om barndommen og oppvekst

Følelser og tanker
1

Hei!

Jeg lurer på om noe er galt med meg eller om det bare er jeg som overtenker eller oppveksten min som gjør at jeg tenker slik?

Jeg har alltid hatt vansker med å få/beholde venner pga jeg blir for intens, tar lite hensyn til andre og klarer ikke følge nok med i samtaler. Ofte snakker jeg bare hele tiden selv. Er dårlig på å spørre de rette spørsmålene… Etterpå får jeg alltid dårlig samvittighet og sender meldinger med spørsmål jeg lurer på som jeg ikke fikk spurt om. Føler generelt jeg er bedre på melding, når jeg rekker å tenke før jeg prater…

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om andre, men at jeg ikke tørr å spørre eller at jeg glemmer det i øyeblikket. Jeg har hatt jobber hvor jeg må være omsorgsfull og har fått høre også jeg er veldig omsorgsfull. Men sier kanskje bare ikke de rette ordene. Eller blir usikker og ikke tørr, så bare snakker om alt mulig annet.

Jeg har også hatt mye tanker om barndommen i det siste og tror det påvirker meg mye for tiden.

I barndommen så husker jeg mest fra når mine foreldre var enda sammen og vi bodde en liten plass. Jeg har gode minner derfra. Når jeg ble 8 fikk min far ny jobb så vi måtte flytte. Jeg kom meg aldri helt inn i en «gjeng» på skolen der og ble mobbet. Var mye utestenging hvor jeg var venn med ei den ene dagen også neste så ertet de meg.

Når jeg ble 9 gikk foreldrene mine fra meg og faren min begynte å ha mange kjærester. Han introduserte meg for 7-8 forskjellige før han endelig fant en han skulle være sammen med lenge. Hun flyttet også plutselig inn etter jeg hadde møtt henne 1 gang. I tillegg hadde hun med seg sønnen sin som overtok min storesøsters rom. Noe som gjorde meg sint og veldig lei meg! Hele den perioden husker jeg bare dårlige ting om at jeg ikke ville være hos pappa og han syntes jeg var vrang og vanskelig. Jeg tror også jeg var det med vilje fordi jeg var sint på han. Når jeg var gammel nok til å bestemme selv så valgte jeg å kun bo hos mamma. Det var bedre hos mamma, men hun jobbet i butikk og jeg var derfor mye alene hjemme.

I tillegg så var jeg i et veldig dårlig kjæresteforhold når jeg var 14-16 år med en som hadde opplevd overgrep som barn og gikk gjennom en prosess med dette. Han utnyttet meg mye også. Jeg syntes synd på han og klarte ikke gå fra han. Han truet ofte med å ta sitt eget liv om jeg gikk fra han også. Han kunne også knuse ting rundt meg og slo når han hadde drukket. Moren hans var deprimert og sov for det meste.

I denne perioden gikk også faren min fra stemoren min og flyttet til utlandet, alt skjedde ila en veldig kort periode, før jeg rakk å bli ferdig på skolen osv. han solgte huset og mange av tingene fra min barndom er blitt borte/kastet/solgt i prosessen. Vi har så og si mistet kontakten helt i dag…

Etter jeg tilslutt slo opp med ungdomskjæresten begynte jeg å ligge mye rundt for en slags bekreftelse, tror jeg… Ble uheldigvis litt stemplet og utnyttet i russetiden, spesielt når jeg hadde drukket. Klarte liksom ikke å si nei, selvom jeg egentlig ikke ville. Vil ikke si noe av der var overgrep, men mer at jeg søkte bekreftelse på feil måter…

Hadde i denne perioden mange venner og ei som sa hun følte jeg prioriterte gutter over dem.

Når jeg ble 19 flyttet jeg vekk og fikk meg kjæreste som vi er enda sammen i dag. Han er veldig snill og omtenksom og jeg tror mye av det er grunnen til at jeg har begynt å reflektere så mye over fortiden min.

Jeg er trofast i forholdet, selvom jeg avogtil tenker at kanskje andre menn er tiltrukket til meg eller fantaserer om at de er det. Men jeg gjør aldri noe mer med tanken… Vet ikke hvorfor jeg tenker slik.

Jeg har venner, men er dårlig på å stille de rette spørsmålene og glemmer å lytte nok til dem. Er også redd for å bli for intens og sliter derfor med å få mye vennskap fordi jeg ikke tørr å åpne opp for andre. Tror alltid folk hater meg om de ikke svarer, eller at de synes jeg er irriterende.

2

Hei.

Jeg tenker at du selv antageligvis tenker mer over det enn vennene dine, om du ikke spør dem om ting osv. Jeg tenker at det handler om en usikkerhet hos deg.

Jeg har selv måtte lære at det finnes veldig mange andre grunner til at folk ikke svarer, enn at det er fordi de hater en eller tror man er irriterende.

Er det noen du er litt tryggere på, som du kanskje kunne tatt det opp med, spurt hvordan vedkommende oppfatter deg og fortelle hva du selv tenker?

Jeg syns det høres bra at du reflekterer over fortida di og hvordan den kan ha påvirket deg. Det gir mening for meg at det at du har en trygg og god kjærest nå, gjør at du kan reflektere over fortida di nå.

Det kan også være nyttig å snakke med en psykolog eller noen om disse tingene, men det er ikke sikkert det er nødvendig. Det kan være godt bare en selv ser sammenhengene.

Det er bra at du kom deg ut av det dårlige kjærlighetsforholdet.

Jeg har også vært sånn som følte at jeg måtte gjøre ting godt igjen i forhold til folk jeg hadde vært med, at jeg gjorde ting feil og sånn, også fordi jeg slik som deg kan føle jeg tenker bedre når jeg er alene. Men jeg har mer og mer skjønt at det egentlig bare gjør ting verre. At det faktisk er bedre om en greier å stå i at det er slik det ble den gangen, og så kan en prøve å gjøre ting annerledes neste gang i stede, men ikke være streng mot en selv hvis en ikke greier det. Og det å stole på at folk jo er med en fordi de ønsker det, man ikke skal trenge å måtte passe på at de er fornøyde hele tida for at de skal ville fortsette å være med en.

Jeg tenker iallfall ikke at det er noe galt med deg :)

Men kanskje bare at alt det du har opplevd har gjort at du er usikker og redd for at folk ikke skal være fornøyd med deg, eller noe sånt. Hvis du blir tryggere på deg selv og føler deg bedre om deg selv, og rett og slett er mer på ditt eget lag, så tror jeg også det automatisk vil bli lettere for deg i forhold til andre folk, fordi du da ikke er så avhengig av deres bekreftelse. Det har iallfall gjort det mye lettere for meg :)

Hvis man er stresset, så er det også fort gjort å ikke greie å høre etter hva andre sier, og snakke mye selv. Kanskje du kan øve deg på å ta noen pust, kjenne etter at du er der du er da, og bare kjenne etter hvordan det føles. Prøve å være mer til stede. Jeg tror at det kan gjøre det lettere å greie å lytte også. Og så går det an å øve seg på å tørre å spørre om ting.

Jeg tror da at alt er mye mindre “farlig” enn det du tenker at det er. At det ikke har så mye å si, men at det kan være fint å prøve å øve seg på de tingene du skulle ville bli bedre i. Det er jo bare fint at du ønsker å gjøre det :)

3

Jeg har ei veldig god venninne som vi har vært venner i mange år og kan snakke med om det meste. Men hun er ganske konfliktsky og jeg tror ikke hun hadde innrømmet noe om jeg hadde spurt.

Men jeg har snakket litt med en psykolog en gang og har tenkt litt på å gjøre det igjen. Men synes bare det er veldig dyrt og vil ikke bruke mye tid og penger på det. Kanskje jeg kan prioritere det når jeg har fast inntekt.

Stemmer sikkert som du sier at jeg er usikker og tar til meg alt det negative jeg hører/tolker av andres reaksjoner osv. Psykologen mente hvertfall jeg tenkte mye i «verste mening» når jeg snakket med han.