g24. Hei, jeg bare spør etter sjenerelle tips og råd for og distrahere seg fra selvhat tankene når dem kommer. Kan telle på 1 hand hvor mange folk det er som jeg har fått postive tilbakemelding på utseende mitt. Siste var nyligt men jeg klarer aldri og ta det til meg eller akseptere det. Jeg er så ekstremt missfornøyd med hvordan jeg ser ut og selvtilliten er så lav att jeg ikke tør og snakke til folk som jeg anser som over meg (mindreverdig kompleks). Som i grunn er alle. Som igjenn fører til isolasjon og ensomhet. Som bare forsterker hatet mitt for meg selv mer. Hvordan kan jeg jobbe med og snu dette? Jeg trener, holder meg fysisk til en viss grad. Har normal bmi men den jævla oransje fargen på håret mitt har ført til ekstremt mye mobbing, som har ødelagt meg helt. Og jeg ser litt yngre ut en jeg er som igjenn gjør att jeg ikke føler jeg passer inn med folk for jeg er for stygg til og omgås dem. Det er blitt så gale att vist jeg er på byen med kompiser og dem får litt oppmersomhet fra noen av det motsatte skjønn. Så går jeg bare hjemm for jeg føler utseende mitt bare saboterer for demmes sjangs for og få seg noe. Selv ser jeg lite håp i og møte noen jevnaldret som jeg føler jeg fortjener eller er god nokk/ pen nokk for og det går videre til att jeg har lite håp for fremmtiden min.
Jeg så en dag en dame med et barn, begge med samme nydelige hårfarge, kanskje sånn som du har. Jeg vurderte å gå bort å si til henne hvor fin farge de hadde på håret. Nå angrer jeg, kanskje de trengte å høre det, sånn som du hadde trengt det.
De var i livet mitt i ca fem sekunder, der de gikk forbi, og jeg tenkte de tankene.
Når man blir mobbet, gjort narr av eller mottar negativ kritikk over lengre tid kan hjernen begynne å gjenta samme budskap selv. Man begynner å tro på det. Men det betyr ikke at det er sant, selv om det virkelig kan føles slik.
Det finns heller ingen «quick fix» men små handlinger kan hjelpe over tid. Bare det å gjenkjenne tankegangen når den kommer å fortelle seg selv at « der kom den mindreverdige tankegangen igjen» å prøve å snu på det eller fokusere på noe annet som ikke angår tema i det hele.
Isolasjon gjør tankene sterkere. Jeg ville anbefalt deg å være litt lengre tilstede enn du ønsker, fokuser bare på være sosial. Ikke romanse eller utseende. Snakk elle fokuser på en person eller en mindre gruppe mennesker, ikke alle som er tilstede. La noen bare ikke eksistere. Sosiale ferdigheter bygges opp over tid. Ikke ved et hopp.
Også må du huske på at de aller fleste er opptatt med seg selv, ingen tenker på situasjonen du deltar i, i dag når morgendagen er tilstede. Folk glemmer og slipper take på slike ting veldig fort. Om en uke iallfall, er det ingen som husker hvor lenge du var der, hva du sa eller gjorde den kvelden på byen lenger.
Håper noe av det hjelper <3
ldk: meget bra kommentarer fra lis og spurv. jeg ble selv mobbet i ung alder. vet hva du snakker om. får stadige flashbacks. og oppe i mitt hode sitter en cd som stadig repeterer de negative kommentarene. jeg flyttet en del som liten. problemet kom når guttene stod for den fysiske mobbingen og jentene tok seg av den psykiske. kort fortalt så ga jeg opp meg selv. jeg begynte “å rulle med stenene”. det har muligens skapt de største plager i ettertid. så mitt råd er: gi aldri opp deg selv. slutt aldri å være deg selv. for å avslutte med kurt cobain: de ler av meg fordi jeg er annerledes. jeg ler av dem fordi de er alle like. stå på <3