Hei! Litt usikker på hvordan jeg skal omformulere meg, for å ikke bli gjenkjent da jeg har brent meg på forum før og ikke fått slettet innlegg.
Jeg er lærling, sliter med tilpasningsforstyrrelse og vonde tanker.
Sliter med å ikke være bra nok. Kjenner meg enten følelsesløs, lite verdt, eller rett og slett dum. Gjerne en kombo av alt.
Selvfølelsen min er helt på bunnen. Føler at læreplassen min vil gi meg opp. Har vært sykemeldt omtrent fra start, fordi jeg har slitt med symptomene på tilpasningsforstyrrelse. Som jeg har fått av psykologen.
Jeg vil ha en ny start, men jeg er bundet. Bundet fordi jeg har et barn i fra før og ikke kan flytte.
Periodevis, kan jeg føle meg ekstremt bra, ha mye energi, tenker bare bra om meg selv og elsker hva jeg har holdt på med. Nå har det snudd.
Hvordan kan jeg stoppe tankekjøret og føle meg bra igjen? Det gjør så vondt å vite å tenke at mange vil jeg skal slutte og at jeg er en pest og plage, grunnet sykemeldinger og at jeg tidvis er veldig ufokusert.
Har du snakket med dem på læreplassen din om det? Det er lov å bli sykmeldt, slik er det om man har en jobb også, men kan slite der også med å føle at folk ikke vil ha en der fordi man er sykmeldt. Jeg øver meg selv på å være sykmeldt og på at det går bra ;)
For meg har det hjulpet å være ærlig med arbeidsgivere om det, og hvis du er redd for at de skal gi deg opp, ville jeg iallfall snakka med dem og fått hørt hva de virkelig tenkte, og si hvordan det er for deg og hva det betyr for deg å ha den lærlingplassen.
Du skriver at du har tilpasningsforstyrrelse. Hva går det ut på? Vet du hva som kan hjelpe deg? Er det noe de på læreplassen kan gjøre for at det vil være enklere for deg å gå på jobb? Det er iallfall slik når man jobber et sted, at arbeidsplassen skal jobbe for å tilrettelegge og gjøre slik at man mest mulig greier å stå i arbeid.
Jeg har selv stadig ville ha en ny start, og holdt på slik i mange år, starta på nytt og på nytt, men jeg har nå skjønt at man trenger å jobbe seg igjennom det som føles vanskelig et sted - man trenger å se at man kan få være et sted selv om man blir sykmeldt eller har med seg en bagasje eller sliter med noe. For før eller senere blir man innhentet av det igjen, og så må man finne et nytt sted. Det er ikke lett å komme seg igjennom ting og stole på at folk vil ha en der selv om en har det slik, men det var iallfall det jeg trengte, og kanskje er det du trenger også?
Jeg vet ikke om du føler at dette er hjelpsomt, men det hjelper vel ikke deg å tro at de tenker slik om deg? Kanskje er det bedre å finne ut av det?
Har ikke noen tips her, men ville bare si at jeg fikk en tilpasningsforstyrrelse i 2018, og nå har den, ifølge psykologen min, utviklet seg til ASPD i DID-form
Vet du om det har noe med dissosiasjon å gjøre? Jeg har lest noe om at det er litt ulike oppfatninger der, at personlighetsforstyrrelser nå av noen blir sett på som dissosiasjon som kommer av traumer. Jeg skjønte selv at jeg hadde noe litt sånt, for jeg kjente hvordan jeg kunne forandre personligheten min, så jeg syns det var godt å få en forklaring for meg. Den jeg fant, ga iallfall mening for meg.