Jeg sliter med tilbakevendende depresjon (er diagnosert) og nå er ting mørkt igjen gitt. Er så lei av at hver dag skal være en kamp. Tankene mine spinner konstant og det er så slitsomt.
Jeg har tidligere vært diagnosert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Tror jeg fikk diagnosen for 17/18 år siden (selv om jeg har vært i behandling siden, har jeg ikke blitt utredet på nytt i mellomtiden), jeg er nå 39 år. Jeg gikk i gruppeterapi for dette tidligere i år, men det traff liksom ikke. Etter ny utredning viste det seg at jeg ikke lengre oppfyller kriteriene for diagnosen.
Og det er jo flott!😊
Men noe galt er det jo.
Etter ny utredning landet behandler (dps) på tilbakevendende depresjon. Og den er veldig aktiv nå. Det føles som jeg synker, og handlingslammet klarer jeg bare å stå å se på at det skjer.
Jeg klarer å kjenne på glede og ro i korte perioder. Men så er det tilbake til mørket. Det kan veksle mange ganger pr dag. Jeg er helt utslitt.
Jeg har en liste med ting som får meg til å føle meg bedre, men å faktisk gjøre noe av det føles uoverkommelig for tiden. Og siden jeg ikke aktivt klarer å gjøre noe for å føle meg bedre, er det jo «min egen feil» at jeg er så nede. Dette hodet mitt altså.
Jeg føler at alt jeg klarer for tiden er å holde hodet over vann. Og det jobber jeg hardt for. Små skritt hver dag.
Det første jeg må fokusere på er å rydde hjemme. Jeg flyttet inn her for 9 uker siden og har enda ikke funnet plass til alt. Og ikke har jeg en bod lengre. Men i morgen skal jeg begynne og det tror jeg blir godt. Det eneste som gjenstår er ting jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Men jeg finner ut av det.
Det er så hardt å kjempe mot depresjonen hver eneste dag. Men jeg nekter å legge meg ned å la den ta meg.
Siden sist har jeg fått på plass nesten alt. Har et lite hjørne med litt rot jeg må gå gjennom.
Har mye hobby utstyr. For litt siden lette jeg etter en spesifikk stensil; deg endte med at jeg gikk gjennom, sorterte, merket og ryddet på plass ALT hobby utstyr😂
Ting har hopet seg litt opp igjen, men det er fordi jeg har gått med mye smerter hver dag i nesten 2 måneder. Jeg er utslitt og lei. Da er det vanskelig å «plukke seg opp» og ta tak i hus og hjem.
Jeg hadde en aha opplevelse for ca 1 uke siden. Humøret mitt duppet veeeldig og jeg følte at jeg var på vei inn i en ny depressiv periode.
Vet du hva jeg gjorde? Jeg aksepterte det. Bare «Okey, så kjenner man på depresjon igjen da.». Punktum finale! Ikke noe «jeg må gjøre sånn og sånn for at jeg skal føle meg bedre».
Jeg tenkte «jeg føler meg deprimert, javel». Deretter gikk jeg å la meg et par timer.
Det gjorde noe med tankegangen min, den ble ikke så fokusert på å fikse fikse fikse. Kvelden gikk relativt greit og dagen etter følte jeg meg mye bedre.
Det hender jeg bare har dager der humøret mitt dupper veldig, uten at det slår ut i en ukes lang depresjon. Men allikevel føltes det som en liten seier❤️
Hei :)
Beklager sent svar, jeg har ikke vært på mailen de siste dagene.
Du er rett og slett inspirerende. Du beskriver alt så bra.
Depresjon forsvinner ikke vekk for alle, å da må man lære og leve med det. Å det gjør du så fint. Det å ikke gi oppmerksomhet til det vonde som uansett er der. Men aksepterer at slik er det, å dagene går likevel videre.
Det var oppriktig gøy og høre fra deg. Å det er så sykt godt gjort det du gjør. Jeg vet hva depresjon er, å alt kan være kjempe tungt. Det må være så deilig og se at det du bor, blir til hjemme ditt :)
Masse lykke til videre. Jeg håper det vonde kan slippe mer tak, fy søren du viker bare utrolig sterk :)
For nå føler jeg at jeg synker litt igjen. Jeg vil helst bare ligge på et mørkt og stille rom, ingen lyder, ingen lys. Og det er faktisk helt greit; så lenge jeg får i meg mat og drikke, og at jeg tar meg av katten min. Klesvask kan vente, rydding kan vente, alt kan egentlig vente litt. For jeg vet at det går over❤️ Og å ligge her å tenke på alt jeg burde gjøre, resulterer bare i at jeg synker lengre ned. Så jeg ligger her med en bok og katten min, og det er helt greit.
Jeg har også begynt å sette telefonen min i flymodus om natta. Det er rent herlig å våkne om morgenen til INGEN varsler. Ingen snap, ingen telefoner, ingen Facebook varsler. Jeg har selvfølgelig varslet de nærmeste at om de ringer meg tidlig og kommer til telefonsvar, er det fordi jeg rett og slett sover.
Takk for flotte og varmende ord. Jeg har faktisk screenshottet meldingen din og leser den i ny og ne som en påminnelse om at jeg faktisk er sterk❤️
Det var en god melding å få tilbake, og jeg er enig. Flymodus er en fantastisk funksjon 👌
Å jeg tror faktisk jeg skal gjøre som deg i dag, å la støv og rot ligge ☺️
Burde, burde, gjøre, gjøre. Nei takk, ikke i dag 😁
Er førstegang jeg skriver her på mange år nå. Men føler at det her traff meg virkelig nå. Er 39år gammel selv og har diagnosen blanda personlighetsforstyrrelse og angst deprisjon. Har slete med angst siden barndommen som var preget av mye psykiske belastninger. Mye mobbing osv.
Blir for mye å skrive men saken er vell det at ej he jobba så mye med meg sjøl nå dem siste åra. Har jobbet meg tilbake til 50% jobb å er 50% på aap men for 3 uker siden så small det igjen dessverre.
Min styggen på ryggen er vell at jeg har brukt sex som et slags dop for å føle meg verdsatt men etterpå føler ej meg heilt forferdelig med masse skam. Hadde sex for 3 uker siden å etterpå raste alt sammen igjen for meg, følte meg skikkelig skammfull å helt jævlig. Ble slutt med meg å exen for 2år siden men allikavell føler det ut som ej gjør noe feil.
Har aldri klart å sette mine behov foran andre, å si nei er helt grusomt for meg. Nå er ej mega redd for at ting skal eskalere seg videre at det blir bare verre å verre. Har brukt trening som en slags medisin i lengre tid men nå har all energien bare sluttet å være tilstedet. Bare det å lage seg mat er et ork.
Gråter veldig lett å ofte får en intens skyldfølelse å skam brer seg over meg å ja det er utholdelig rett å slett. Går til psykolog jevnlig å har hatt bra fremgang gjennom det siste året men så nå føler man at alt er tilbake til start å det skremmer meg. Så på kvelden merkelig nok så letter det å man kan føle et lite håp så nestedag er det igang igjen med samme tankekjøret :(