Hva gjør jeg nå?
Jeg var så langt nede, kjempet og var klar til å drukne.
Jeg ville ikke mer.
Jeg var ferdig.
Så kom noen og delte varme med meg.
Sakte men sikkert fikk jeg varmen igjen, ble dratt nærmere land.
Komt på Grundt vann.
Var skummelt. Når var jeg her sist? Hva skjer om jeg blir dratt ut igjen? Hvordan kommer jeg meg på land?
Et skritt av gangen.
Grundt vann er bedre en dypet.
Jeg begynte nesten å bli vant til det, på vakt men fant roen mer…
Men kjenner no at bølgene tar meg ut igjen.
Jeg føler jeg skuffer alle, blir en byrde, belastning, en de må være redd for, og passe på for mye, ikke god nok, vanskelig å være med, formye å holde seg til ol. Det vil jeg ikke. De kommer til å si det er fordi jeg gjorde for mye, hjalp venner for mye. Og kanskje hadde de hatt rett men jeg angrer ikke.
Prøver å si til meg selv at det er ikke sånn det fungerer. Men jeg tror ikke på meg selv. Jeg tror på de fæle tankene jeg har hørt på så lenge.
Idag sprak jeg, nesten et halvt år uten selvskading. Jeg har ikke gjort det siden jeg ville avslutte alt uten å klare å gjennomføre. Men no ble det for mye inni meg og jeg sprakk. Jeg trengte smerten. Jeg savner avhengigheten, jeg savner kontrollen, jeg savner smerten. Jeg er redd jeg har gitt meg selv et større problem no. Det kommer til å bli vanskelig å stoppe, begrense seg og slutte.
Jeg prøver å balansere en ny hverdag, flyttet for meg selv igjen, så med min første kjæreste. Ny behandling etter jeg fikk ny diagnose på bok (viktig å samle litt på bokstavene 😂)
Denne behandlingen skal vist hjelpe. Men foreløpig er det så tøft i etterkant at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skal hjelpe bestevennen min.
Jeg skal balansere dette, venner, gjøre ferdig flyttingen, hvordan ha kjæreste og bo med en. Hvordan åpne meg. Hobbyer/treninger og folk som regner med meg. Venskap og opprettholde.
Det er for mye. Men jeg klarer ikke dempe noe. Venninnen min trenger meg videre no. Er bare noen uker/ en måned til før det vil roe seg. Da kan jeg fokusere mer på kj som er tolmodig, forståelig og passer på meg. Behandlingen går sin gang. Flyttingen må være ferdig til uken.
Jeg vil knekke sammen. Grine, skrike, skade meg.
Jeg har begynt å få selvmordstanker igjen. Og de øker. Skal si det til psykolog om 4dager. Men har ikke klart å si det til støtteapparat mitt. For føler jeg bare gjør de beskymret da.
Kanskje de har grunn til det?
Jeg vil ikke dø!!!
Men tankene om at jeg ikke klarer å leve kommer mer og mer tilbake.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!
Det er bare kaos.
Jeg orker ingenting, jeg vil ikke mer.
Jeg vil sove og ikke våkne. Jeg vil ha en pause. Men mest av alt vil jeg ikke såre eller skuffe de rundt meg. Vet de vil være der for meg, men jeg klarer bare ikke åpne meg. Jeg håper litt at dette vil hjelpe. Å få det ut.
Jeg har ting senere i år og se frem til. Ting jeg vil gjøre. Ting jeg vil kjempe for å få oppleve. Samtidig skulle jeg ønske jeg bare klarte å avslutte alt.
Jeg er på vei til å drukne igjen.
Og jeg vet ikke om jeg klarer meg denne gangen.
Jeg går pdd. På arbeidsavklaringspenger. Jeg har PTSD, angst, depression, borderline og dystlexsi (😂) dette (-dystlexsien) er noe av det jeg jobber med i behandlingen og med psykolog. Jeg fikk borderline (personlighets forstyrrelser følelsesmessig emosjonell ustabili) diagnosen for 4månder siden. Det kom ikke som et sjokk, bare en måte og forstå meg selv bedre på og mer konkret hva å jobbe med.
Men jeg har slitt med depresjon av og på siden ungdomsskolen i ulike grader. Og angst. PTSD diagnosen kom for noen år siden da det tilslutt sto mellom å hoppe fra en bro eller fortelle om overgrepet som skjedde da jeg var 4-5år.
Så jeg jobber med mye. Jeg har utdanning har vært i jobb. Men alltid med lange perioder sykemeldinger da jeg knekker.
Jeg vet ikke om jeg skal i jobb igjen eller ikke. Fulltid, delvis. Vet ikke. Og jeg hater usikkerheter, men samtidig klarer jeg ikke å forholde meg til fremtiden.
Oversharing på høyt nivå. Sorry.
Men ja, mye lettere å hjelpe andre en seg selv.
Trengte bare å få ut hva jeg sitter med Unni meg no.
Om du har lest alt tusen takk!!❤️
Jeg kjenner bare på at jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker eller klarer, og måtte få det ut. Men skal prøve litt til.