Hei, jeg er en italiensk jente som flyttet hit for et par år siden. Jeg måtte bruke en oversetter for å skrive alt dette. Jeg har slitt med depresjon i omtrent 14 år. Alt startet med morens død og en dyp kjærlighet som fullstendig ødela meg. Nylig flyttet jeg til en ny by i nærheten av Oslo, og jeg klarer ikke å finne jobb på grunn av språkbarrieren. Jeg har absolutt ikke planer om å dra tilbake til Italia, for livet der er virkelig dritt. Du blir ikke verdsatt på jobben, du får elendig betalt, og det er umulig å holde tritt med alle utgiftene. Jeg klarer ikke å se noen framtid, og jeg har ofte selvmordstanker, men de blir holdt tilbake av ønsket om ikke å påføre mer smerte til familien og vennene mine. Jeg trenger hjelp.
Non sembra che l’amore profondo che hai provato ti abbia fatto bene/sia finito per farti bene. (Non parlo italiano, ma dato che probabilmente capisci l’italiano meglio del norvegese, ho usato/uso Google Translate). 14 anni sono un lungo periodo per essere depressi, quindi capisco che tu abbia difficoltà a vedere un futuro quando la Norvegia non sembra particolarmente bella. Anche se spero che gli amici per cui vuoi vivere siano in Norvegia. È sempre importante avere degli amici, ma sembra che tu non possa confidarti con loro?
Takk for svaret (og takk for at du skrev på italiensk :) ). Dessverre var gutten jeg var forelsket i en veldig empatisk person, og han var den eneste som virkelig forsto hvor vondt jeg hadde det på grunn av mamma. Kanskje det er derfor det gjorde så vondt da vi gjorde det slutt (det skjedde for åtte år siden).
For meg er Norge et fantastisk land, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å flytte hit. Men dessverre er hele familien min og vennene mine i Italia. Jeg kom hit sammen med min nåværende samboer, men jeg har ikke klart å bygge noen varige relasjoner.
Jeg kunne ha betrodd meg til dem, men min største frykt er at de skal bli for bekymret for meg – og det er noe jeg absolutt ikke vil. Alle har sine egne problemer, og jeg synes ikke det er rettferdig at de skal bære noe så tungt på grunn av meg.
Har du en fastlege i Norge du kan drøfte dette med?
Ja, men siden han nylig har flyttet til en ny by, vil han ikke være tilgjengelig før 1. november
Jeg prøver å lære det på egenhånd, jeg har sett etter noen nettkurs, men de krever virkelig mye penger. 😅
Så dumt at det ble slutt (skriver på norsk nå siden du gjør det).
Men dere gjorde det slutt? En felles avgjørelse altså? Likevel kan en jo savne den andre personen, selv om en gjorde det slutt. Det må være fantastisk å ha en sånn person i livet sitt. En sånn person som virkelig forstår deg.
Skjønner at du ikke vil betro deg til vennene dine heller. Hadde kanskje vært enklere dersom de/noen av dem var i Norge, slik at du kunne treffe dem regelmessig også. Om en skulle fortelle tyngre ting fra livet sitt.
Alle har sine egne problemer. Men noen blir jo psykologer så noen liker jo at folk deler tunge ting med dem. Jeg for eksempel, jeg trenger generelt andres problemer for å leve/overleve. Jeg vil vite/skjønne at jeg ikke er alene om å slite med/i livet. Jeg føler meg ensom og alene dersom alle rundt meg har det helt fantastisk til enhver tid. Eller iallefall later som om de har det.
Så jeg tenker det kan være fint å ha noen/en venn også. Som du kan dele ting med. Men forøvrig også et godt råd Frikar1 kom med om å oppsøke lege og evt bli henvist til en spesialist på depresjon.
Det var dessverre ikke en gjensidig avgjørelse. Å ha ham i livet mitt var som å få moren min tilbake, men jeg tok nok feil.
Problemet mitt er at jeg rett og slett ikke klarer å snakke fritt om problemene mine (annet enn bak en skjerm slik at ingen kan se meg). Jeg skal snart kontakte legen min, og jeg har også bedt om hjelp fra kommunen min. Håper de kan hjelpe meg.