Jeg er så sliten av dette… Hatt det i mange år, utredninger, ablasjon, prøvd ulike medisiner men ingenting hjelper ordentlig… Over 5 år siden forrige langtidsekg, og hadde derfor nå nylig en 72 t måling. Men jeg er LIVREDD… panikk for at d er noe mer galt, for hjertestans, hjertesvikt…. Ekstraslagene er så tette nå, og jeg merker hvert eneste ett… har ca 10 i minuttet… Er SÅ redd for at hjertet blir overbelastet og rett og slett ikke tåler mer, mtp flere år med mye rot inni der. Spesialistene sier d er ufarlige slag, men jeg klarer ikke slå meg til ro… siden det er så mange igjen nå… Angsten tikker inn for fult, og gjør meg så enormt bevisst på slagene og å kjenne etter… Livredd for å dø, og livredd for at de «glemmer» meg mtp svar på ekg’en… Blir gal av denne tankevirksomheten, for jeg VET jo at mye er angsten… men så er jeg bare så ekstremt redd for at «tenk om jeg unnskylder det med angsten, men så er d faktisk noe…»
Har de snakket noe med deg om helseangst, at man kan få slike symptomer med det, og hvordan du skal kunne få hjelp med det? Det høres veldig slitsomt å ha det slik du har det, og hele tida være redd og på vakt for dette, og at du ikke blir beroliget av det legene sier til deg.
Hei😀 ja, jeg har helseangst… Og er «fulgt opp» mtp dette. Fikk helseangst nettop pga jeg gikk i 6-7 år med ubehag på hjertet, og legen ikke tok d seriøst, for så å vise seg at d var noe med hjertet… Har vert mye bytte av leger i mangel på fastlege, så jeg har mista helt tilliten… Blir så mange ulike meninger… Jeg vet jo så innmari godt hva angsten er og hva den gjør med kroppen, men så er d liksom den styggen på ryggen som er redd for å stole på at d «kun» er angsten…
Jeg skjønner det godt, det er slik angsten fungerer, for den vil at man skal være på vakt og passe på, så den forteller at en må være det, at man må være redd og at man må finne ut hva det er.
Jeg skjønner også godt at du har fått angst av at det ikke ble tatt seriøst, og så var det faktisk noe likevel, at det da er verre for deg å stole på hva de sier. Det er ganske sånn vanlig reaksjon etter man har opplevd noe som var skummelt eller farlig for en, og at det gjør at man blir enda mer på vakt. Det er jo bare at det er så slitsomt å være på vakt og passe på hele tida, og det hjelper jo heller ikke kroppen din og hjertet ditt.
Jeg har ikke hatt helseangst selv på denne måten, men har vært på vakt og hatt mye angst pga. andre ting, og det jeg etter hvert har lært, er at man må gjøre det motsatte av det angsten ønsker at vi skal gjøre, at det er det som roer ned angsten, men også noe som jo er veldig vanskelig, ettersom man jo egentlig bare vil passe på seg selv og passe på at man er trygg, med å være på vakt og få sjekket alt mulig, eller bruke de sikkerhetsadferdene man bruker.
Det å ha metoder å roe ned, eller å bare greie å ta en liten pause, slik at man ikke girer seg opp, har blitt helt vesentlig for meg.
De tingene jeg skriver, er kanskje også ting du har hørt tidligere.
Det er veldig vanskelig å si til seg selv at en må stole på noe som man vet man ikke har kunne stole på tidligere eller noe sånt.
Jeg tror jeg på en måte prøver å lure angsten, at jeg ikke prøver å jage en bort når den kommer, at jeg viser at jeg forstår den, men samtidig prøver å gjøre andre ting, liksom kanskje for å vise meg selv at jeg kan gjøre andre ting selv om angsten er der, og at det går bra. At jeg ikke trenger å gi den oppmerksomheten min og gjøre som den vil, selv om den er der. Og på den måte kan jeg oppleve at den går over igjen.