Jeg har en datter på 2 år. Jeg og barnefar bor sammen men er ikke sammen. Dette er ikke ett valg jeg har tatt da jeg vil ha han tilbake. Han er redd for at fremtiden blir det samme som fortiden. Så han vil jeg skal gi han avstand, da jeg sliter mye med at jeg elsker han. Han vil jeg skal bli psykisk frisk, men jeg føler jeg har blitt sykere å sykere av situasjonen. Jeg er livredd for å miste han, så jeg pusher mye, dessverre. Han snapper ei ny jente på jobb veldig mye, noe som bekymrer meg.. Han er sjefen hennes, å forhold er strengt forbudt. Han sier det er ingenting. Men jrg har tankekjør fra helvette å panikkangst. Noen som har noe tips og råd?
Det høres ut som du er i en vond situasjon, og jeg kan skjønne godt at det blir verre og verre for deg når dere har denne situasjonen, når du er tett på han og ønsker å være med han, mens han ikke ønsker å være sammen med deg og ønsker avstand.
Kunne godt an å finne en annen løsning for deg, for dette høres ikke ut som en god situasjon, og du skriver at du bare føler deg verre og verre av det.
Jeg skjønner at du ikke vil miste han, men han høres ikke ut som en som vil gjøre deg godt sånn i lengden hvis dere fortsetter å bo sammen, og ved at du ønsker mer enn han gjør. Det er slik jeg tolker situasjonen deres. Og at jeg tenker at du ved å være så opptatt av han og bruker mye krefter på å ikke miste han, kan miste deg selv.
Det jeg ønsker å råde deg om, er å søke hjelp og støtte hos andre rundt deg. Finnes det andre løsninger for deg?
Jeg skjønner at det vil være vondt å gi opp drømmen om at dere skal bli sammen igjen, men jeg tror kanskje at du trenger det. Uansett så tenker jeg at du trenger andre folk som kan støtte deg og gi deg noe godt, slik at han ikke er den eneste du har å støtte deg på.
Jeg tenker at du nå bruker mye tid og krefter på han, på å bekymre deg for dette og tenke på dette, og jeg tenker at du heller trenger å bruke tid og krefter på deg selv, og datteren din, at du heller gjør ting som er gode for deg, uavhengig av han, og at du kan nyte det å være med datteren din, og skape et godt forhold dere imellom. Jeg er redd at han tar så mye av tiden og fokuset ditt, at det blir lite igjen til overs for deg selv og ting som er gode for deg.
Jeg vet hvordan man kan ønske at en person skal gjøre en godt når den har kunne gjøre det før, og en har det vondt nå, og at det å ha noe å håpe på kan være godt. Men slik jeg tolker det du skriver, så det høres det ut som han nå bare gjør deg vondt og sliter deg ut pga. situasjonen dere er i nå.
Det du skriver om at du føler at du blir sykere og sykere av situasjonen, er noe jeg syns du bør ta helt på alvor.
Jeg skjønner at dette må være fryktelig vondt for deg og at du blir så stresset av de tingene.
Du fortjener å ikke ha det slik.