Hvordan forstå en ektemann som tar avstand?

Har vært gift i 20+ år, fått to barn sammen og har i grunn hatt det ganske bra. Vi har felles oppfattning til oppdragelse av både barna og hundene, felles humor, felles interesser, og ja, stort sett levd et konfliktfritt liv.

Nærheten forsvant for et par år siden, da jeg ble lei av å alltid være den pågående parten. Han hadde en stund “mye å tenke på” i forhold til jobb, så jeg prøvde å være støttende ved å følge opp hvis han ville prate, la han være i fred når han ikke ville, og ved å oppmuntre han når han ville prøve nye hobbyer. Hobbyene bestod stort sett av å gjøre fysiske ting for å tømme hodet. (Toppturer, snowboard, jogging etc.)

Det jeg føler er et problem nå, er at disse hobbyene skaper en avstand mellom oss. For meg virker det som om han heller vil gjøre ting alene enn sammen med meg og resten av familien. Det virker også som om han tar avstand fra alt av “plikter” og ansvar i forhold til hjem og familie. Det er jeg som er økonom, kokk, planlegger, vaktmester, følger opp de halvvoksne barna, ja gjør stort sett alt her hjemme. Han har gode forhold til barna og snakker mye med dem, men det er jeg som skysser dem hit og dit, følger de opp med hva de måtte trenge av hjelp.

Jeg har med jevne mellomrom bedt han om å ta sin del av arbeidet, uten at det har hjulpet. Mulig jeg har skjemt han bort.

Det toppet seg nå i sommer da jeg fikk en skade som gjør at jeg ikke greier å være like aktiv som før, og jeg har vært sykmeldt fra jobb. Det har ikke vært et eneste spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan dagen min har vært, hjelp til å gjøre ting i huset som jeg nå sliter med, og når jeg uoppfordret har fortalt ting, så virker det som om han ikke hører etter.

Det går nå mot en grundig utredning på sykehuset, for det er ikke helt klart hva det er som har skjedd. Det kan være noe så enkelt som en kvinneplage det ikke kan gjøres noe med, til noe alvorligere som vil kreve operasjon (jeg vil ikke tenke verre enn det).

For noen dager siden spurte jeg han om han kunne være med meg på sykehuset til to timer jeg har hos spesialister (kveldstid)…og han sa nei. Han hadde planer om å gjøre noe annet den dagen (hobby). Jeg ble egentlig både sjokkert og lei meg. I går spurte jeg han igjen, om han ikke kunne være med…og svaret var fortsatt nei. I min fortvilelse så sa jeg at nå må han prioritere! Og da sa han rett ut at han nå “var en plass i livet der han ville prioritere seg selv”.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Han kan da ikke bare uten videre melde seg ut av familien? Og jeg greier ikke å tenke på et liv uten han…

Beklager lang uttømming av hodet.

Hilsen ensom og fortvila

Hei Coffeandme,

Det virker jo ikke som han tilfører noe som helst til deg, og at du fortjener en som oppvarter deg. Og veldig trist å høre at han setter en hobby framfør å støtte sin kone og mor til sine barn…

Absolutt eneste unnskyldning jeg kan se for meg, er at han plutselig har fått store problemer med panikkangst eller depresjon og prøver det han kan å få bukt med det.

Uansett på høy tid med en alvorsprat og spørre han om hvorfor han er unnvikende.

Mvh Mann

Hei!
Ta kontakt om du trenger noen å prate med!
Og hvordan har dagen din vært i dag?