Jeg er en del engstelig og har en del Flash backs i henhold til en akutt psykose episode jeg hadde for koen år siden. Jeg ble tvangsinnlagt og var inne i 7.uker. Gikk på medisin i 1,5 år etter det og har fulgt behandling i spesialhelsetjenesten fram til våren 2023. Prognosen var bra og jeg har ikke hatt psykose symptomer siden.
Jeg ville helst bare slutte med medisin og behandling på slutten. Jeg var så lei. Jeg klarer med egentlig veldig bra nå. Har fulltidsjobb, har gått ned en del kg siden jeg sluttet med medisin (gikk opp mye når jeg startet med det), jeg er i god fysisk form og har god familie rundt meg. Opplever god dialog med ektemann og at jeg er en god mor for mine barn. Jeg merker også at mine kognitive evner og fysiske bevegelser var nokså svekket under medisinering, men at de nå er fult tilbake. Veldig rart hvordan det klarner opp sakte men sikkert. Jeg fulgte nedtrappingen av medisinerkng til punkt og prikke.
Dog skaper denne nye tilværelsen også litt tankekjør som jeg ikke har fått reflektert rundt / behandlet. Det er akkurat som om tankene ikke var der under medisinering i like stor grad. Jeg er kjempe redd for å ende opp med flere episoder hvor jeg ikke er realitetsorientert. Hvor jeg ikke kan stole på sanser, tanker, følelser - ja alt av indre og ytre stimuli. Jeg kan være redd for at det jeg ser/hører ikke stemmer eller at jeg oppfatter ting helt feil.
Hvordan skal jeg ta tak i dette? Noen tanker og anbefalinger? Andre med lignende erfaringer?
Har du avsluttet behandlingen samtidig som du avsluttet medisineringen? Det høres ikke riktig ut. Medisinering bør avsluttes først, slik at behandleren kan hjelpe deg med reaksjonene du opplever. Det er også en del av jobben deres.
Nei, jeg avsluttet medisiner i november og behandling i mai påfølgende år. Da var behandlingen dog uten psykolog. Jeg vil påstå at det også har tatt opptil 10mnd etter medisinering før alle kognitive funksjoner er på plass. Det er jo samtidig også vanskelig å vite hva som er «normal funksjon» etter en slit sykdomsperiode. Jeg har kun vært medisinert en gang, og jeg viste ikke «hvordan jeg ville bli» etter at jeg sluttet med medisin. Noen tanker?
Jeg synes ikke det er merkelig i det hele tatt med tanke på anbefalinger:
Det er generelt funnet at 50-80 prosent av pasientene som behandles med antipsykotika, vil ha betydelig positiv effekt, sammenlignet med 5-40 prosent ved placebobehandling. Medikamentene forebygger også tilbakefall, og anbefales som forebyggende behandling i ett til to år ved akutte og forbigående psykoser.
Dette betyr jo at opptil 50% av pasientene ikke opplever noen bedring, eller til og med forverring av situasjonen ved bruk av antipsykotika. F.eks. på grunn av bivirkninger og/eller at reélle problemer ikke blir tatt tak i.
Nei, jeg er ikke enig i tallet du viser til. Opptil 80% kan ha positiv effekt. Om du ser på risiko og prosentene i henhold til kreftbehandling er folk villige til å ta behandlingen om prosentene er nokså lave. Hvorfor skulle man ikke gjøre det samme med psykisk helse? Dessuten vil jeg heller gå en runde til på medisin i så lang periode enn å få gjentagende episoder og evt. en kronisk schizofreni diagnose.
Medisinering er dog et omdiskutert tema. Jeg tenker jeg støtter meg på anbefalingene fra spesialhelsetjenesten som er basert på vitenskap. Noe også min nærmeste familie ønsket at jeg skulle gjøre. Bivirkninger ja, men det kan man leve med så lenge man har gode rammer rundt seg. Og det er Ikke verre enn å være psykotisk i mitt tilfelle. Det vil dog ikke si at jeg ikke respekterer andre som velger noe annet. Dem om det.
Underliggende problemer ble tatt tak i under behandlingen. Muskel- og kognitiv funksjon er tilbake og de kiloene jeg gikk opp er nå gått ned til normal BMI (Det tok 4.mnd). Utfordringen nå er nettopp engstelsen for tilbakefall og Flash backs tilbake til dårlige opplevelser med helsepersonell som ikke skjønte at jeg var psykotisk i starten av innleggelsen. Noen av de var ordentlig ufine. Jeg vet at tanker er tanker og at jeg ikke bør legge noe mer i det. Synes dog kognitiv terapi knyttet til opplevelser der tanker, følelser og sanser ikke fungerer slik det skulle, kanskje er en utfordring. Noen tips anyone? Noen med lignende erfaringer? Tips til behandling?
Synes også stemmene til de som har hatt lignende opplevelser ikke kommer frem eller blir skrevet om. Sikkert pga stigma eller at de fortsatt er heftig medisinert og ikke har en stemme til / behovet for å uttrykke seg. Så jeg hadde satt pris på at noen uttrykte sine opplevelser.
Ønsker samtidig å rose personell på den psykose avdelingen jeg til slutt kom på. De vise omsorg og respekt. Selv om jeg aldri vil tilbake og jeg tror også de ikke vil se meg 😅
Kan nok så være. Jeg leser fortsatt «betydelig positiv effekt» og er faktisk ganske fornøyd med å ha fulgt behandlingen. Mange har problemer med denne type medisin fordi de ikke følger nedtrapping og anbefalinger av helsepersonell. Da skjønner jeg at opplevelsen blir en helt annen. Om du ikke har erfaring med psykose og heller ikke kan svare på de andre spørsmålene mine, så må du gjerne heller engasjere deg i en annen tråd.
Det er vanskelig å svare på spørsmålene dine når du er så lite spesifikk i hva tankekjøret ditt egentlig handler om. Hvordan artet psykosen seg? Har du en historie med gjentatte psykotiske episoder, eller var dette et engangstilfelle? Har du fått klarhet i hva som utløste den, og hvorfor den kan, evt. ikke kan komme tilbake?
For min egen del forsvant alle tilløp til psykoser da årsakene til dem ble eliminert.
Tankekjøre mitt handlet om at jeg er redd for tilbakefall. Med andre ord miste realitetsorienteringen, få vrangforestillinger og få hallusinasjoner hvor jeg ikke kan stoler på sansene mine. Flash backs kan handler om små opplevelser jeg har knyttet til opplevelsen om å være psykotisk. Feks jeg ser en bil lenge i speilet og husker da at «ja før ville jeg tenkt at den følger etter meg». Eller en dårlig opplevelse jeg har hatt med helsepersonell som gjentar seg i hode, da gjerne at jeg blir meget misforstått eller snakket til på en dårlig måte.
Diagnosen jeg fikk var Akutt polymorf schizofreniform psykose - i remisjon. Det har vært en episode.
Ting som kan gjøre meg syk igjen er spesielt dårlig søvn, tankevirus som jeg kaller det, paranoiditet og dårlig regulering mellom aktivitet og hvile.
Jeg tenker også at andre som opplevde den krisen jeg gikk igjennom, dammen med det jeg beskrev vil kunne bli psykotiske. Likevel hadde jeg en del positive symptomer som var veldig skremmende. Hvordan har du forholdt deg til dine positive symptomer i ettertid?
Jeg tenker at noen av mine paranoide tanker kan analyseres, men absolutt ikke alle. I alle fall har ikke jeg forståelsen og kunnskapen til å feks skjønne hvorfor jeg er redd for at pcen skurrer eller tlf gjør en uvanlig oppdatering. Igjen dette minner meg kun om hvordan jeg tidligere ville opplevd slike opplevelser, jeg klarer å reflektere rundt det, men jeg synes det er tidskrevende og skulle ønske at jeg ikke ble så ofte minnet på at jeg har hatt en akutt psykose.
Forløp og prognoser viser at 25% med schizofreni/psykose diagnoser vil bare ha et sykdomsforløp, 25% vil få det kronisk og resterende vil ha et forløp mellom disse to ytterpunktene. Hvor lenge fikk du behandling? Når var du sikker på at du ikke ville bli plaget mer? Eller bli syk igjen?
Det ble aldri bevist at jeg hadde verken vrangforestillinger eller hallusinasjoner, så da forholder jeg meg til det. Siden jeg kjenner årsakene til at jeg kom inn i en forvirringstilstand, har jeg eliminert disse årsakene, og bekymrer meg derfor ikke for noe tilbakefall.
Når det gjelder å være paranoid på PC og telefon, så er jo dette verktøy vi bruker mye i hverdagen, og det er derfor rasjonelt å reagere (også underbevisst) når en mistenker at noe er galt med verktøyet. Jeg har løst det ved å lære meg mer om teknologien, og samtidig gjøre meg mindre avhengig av den. På den måten har jeg funnet argumenter jeg kan bruke i min indre dialog for å overbevise meg selv om at det ikke er krise. (Men nå er dette så lenge siden at jeg ikke trenger å gjøre det aktivt lengre.)
Det handler altså om å gå dypere inn i det man har noia for (under kontrollerte forhold), ikke om å distansere seg fra det slik medisiner er laget for.
Statistikken på området tar jeg med en klype salt, bl.a. fordi den er basert på selvrapportering ved subjektivt opplevd bedring. Den sier altså ingenting om en bedring faktisk har funnet sted objektivt sett.
Jeg tenker vi skriver litt forbi hverandre. Jeg har pr dags dato ikke paranoide tanker. Teknologien gir meg ikke noia. Det er tankene på hvordan det var før og engstelsen for at det skal bli slik igjen.