Hei…. Jeg føler jeg bare trenger å få dette ut et sted hvor andre kanskje kan forstå litt… ble litt langt, men jeg er takknemlig for at du tar deg tid til å lese❤️sterk tekst
Jeg sliter med bipolar lidelse og angst, og kom nettopp ut av en spiseforstyrrelse som har vart i flere år. Jeg er noe 23 år, har barn og samboer, og snart ferdig å studere og skal forhåpentligvis klare å begynne med jobb til høsten neste år. Jeg går til psykolog ukentlig, men midt opp i alt som skjer nå så har jeg behandlerbytte, som jeg reagerer ganske dårlig på (har skjedd flere ganger).
Greia er at samboeren min nå er veldig utbrent på alle mulige måter. Han rømte hjemmefra for noen dager siden for å ende livet sitt. Vi fant han, han får hjelp nå er kommer nok til å være langtidssykemeldt. Denne hendelsen har trigget alt inni meg. Samtidig som at jeg prøver å opptre rolig ovenfor han, er det ren kaos i hodet. Jeg drev med selvskading for noen år siden (sluttet 2 år siden), men det tok jeg opp nå, og det er alt jeg klarer å tenke på nesten.
Angsten har skutt i været, er så ille at jeg kaster opp og brekker meg, får verk i hele kroppen, får angstanfall daglig uten noe spesielt som trigger de. I tillegg sliter jeg med kraftig derealisering og depersonalisering. Alt føles så fremmed og ukjent, numment, fargeløs og stumt. Det er en fryktelig ubehagelig og guffen følelse. Når angsten tar seg opp blir jeg utrolig ukomfortabel og rastløs, men undertrykker det kraftig for å klare å sitte i ro. Det gjør at jeg nå bare etter noen dager er helt mørbanket i hodet.
Selvfølgelig har hendelsen satt spor i meg og brent seg fast i minnet. Hver gang jeg lukker øynene kjenner jeg det jeg kjente på da jeg oppdaget at han var borte, i tillegg til de scenarioene jeg da så for meg. Selv om jeg vet at han er trygg nå… jeg går rundt og har lyst til å gråte hele tiden. Det har trigget en depresjon hos meg, og jeg kjenner at den blir bare tyngre og tyngre. Jeg klarer ikke engang å være med datteren vår (1.5 år), så svigermor tar henne mye av tiden nå. Jeg soner ut og blir borte i noen minutter før jeg kommer tilbake igjen og føler liksom ikke at jeg husker noe som helst. Og det gjelder alt som har skjedd i livet mitt, det føles nesten som om det ikke er mine minner, men at jeg husker dem for noen andre (vanskelig å forklare).
Som toppen av kaka så har spiseforstyrrelsen dratt seg opp igjen. Jeg spiser ekstremt lite nå, jeg prøver å huske og bruke det jeg har snakket med lege og psykolog om, men jeg føler at jeg fortjener å ha det helt j****, så en del av målet mitt med å spise og ikke sove er å fremkalle en kraftig depresjon. Det er det jeg føler jeg fortjener. Jeg fortjener å ha kuttskader på hele kroppen. Jeg fortjener alt som skjer med meg nå. Jeg føler at det er min feil at samboeren min gikk ut, jeg kunne ha stoppet det. Men han ble sint da han så at jeg våknet, og så konfliktsky som jeg er gikk jeg bare…… Det har gått å kvernet siden hendelsen. Jeg sliter med å sove fordi jeg er så redd for at det skal gjenta seg.
Hvordan i huleste skal jeg være en god støttebrikke og trygghet for han når alt dette skjer meg meg? Jeg klarer ikke å gjøre noe lenger, helt lammet. Jeg er sliten, jeg er skamfull og full av skyldfølelse og hat mot meg selv. Har gått så langt at jeg har hatt suicide tanker, men ikke noe jeg ville handlet på av hensyn til samboeren min. Men akkurat nå er det lite som holder meg fra det…