Samboeren min kommer fra en oppvekst med mye fæle, traumatiske opplevelser, og ødelagte familierelasjoner. Dette er også noe som er blitt «kostet under teppet» av hennes gjenværende familie, det er ikke rom for å virkelig prate om det hun sliter med, og derfor har disse traumene aldri blitt bearbeidet, og bare vokst seg større og dypere.
Hun er nå i slutten av 20-årene, og ila. det siste 1+ året har traumene virkelig tatt henne igjen, og kommet ut som en eksplosjon. Hun sliter med store selvbilde problemer, og en ekstrem frykt for å ikke være god nok (det lærte hun at fikk konsekvenser i barndommen). Det tok så knekken på henne, at hun måtte bli fulltid sykemeldt fra jobb, og har startet behandling hos DPS, hvor hun egentlig ikke har fått spesielt god hjelp, men det blir en annen historie…
Dette har pågått lenge nå, med utrolig mye setbacks, avslag på behandlinger, og mye mentale sammenbrudd, og jeg har ikke de verktøyene jeg trenger for å støtte henne. Mange ganger, så ender sammenbruddene, med at vi heller krangler om at jeg ikke er en god nok støtte for henne når hun får det vanskelig, og det har hun nok rett i.
Problemet mitt er at jeg ikke vet hvordan jeg skal starte praten når jeg merker at hun er lei seg eller stresset, eller hvordan jeg skal holde samtalen gående de gangene vi får startet praten. Jeg har lest om hvordan prate folk i slike situasjoner, så jeg vet at det først og fremst bare handler om å la dem føle seg sett og forstått, og ikke nødvendigvis komme med noen løsninger eller motargumenter- men her er problemet, jeg ønsker med en gang instinktivt å stille spørsmål for å se problemene i et annet lys, eller å finne løsninger eller grunner til hvorfor ditt og datt ikke er så farlig. Dette har jeg brent meg på mange ganger før, som bare har endt med krangel, derfor har jeg se siste månedene begynt å selvsensurere disse instinktene, og minne meg på at først og fremst er det viktigst at hun bare får snakket ut, men nå har jeg brent meg på å si feil ting då mange ganger, at det ofte bare resulterer i en «ah, ja…» eller «det skjønner jeg», også stopper praten der. Jeg blir for stresset for å si feil ting, så jeg ender opp med å si ingen ting, som bare er mye verre for henne. Jeg kommer meg ikke ut av mitt eget hode, for å faktisk være der for henne.
Er det noen som har noe gode teknikker for samtaler med folk med stress/angts/PTSD lidelser?