sliter mye om dagen har en fantastisk samboer nå i 8 måneder men som sliter med både alkohol og pstd.
føler nå at det blir mye føler som jeg både er samboer sykepleier stoøttekontak også videre på en gang.
kjenner liksom på at jeg ikke har et eget liv som jeg får tatt hånd om uten om at alt dreier seg om og ta vare på andre.
Føler vell på det og bli litt tatt vare på selv også midt oppe i alt dette som er nå skjer men samtidig prøver jeg alt jeg kan for og hjelpe.
men samtidig føler jeg at det begynner og fylle seg opp inne i meg og at det og være sliten til alle døgnes tider tar på.
trenger vell kanskje bare noen jeg kan snakke/møte med og få litt følelse at jeg selv også er noe og ikke at alt jeg gjør bare handler om og få andre bedre og meg selv dårligere.
må ikke misforstå jeg er en som alderig forlater eller slutter og hjelpe selv om det til slutt går ut over meg selv.
håper det fins noen der ute som karnskje føler det samme eller er i samme situasjon som jeg kan bli kjent med.
Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Har vært i vennskap som har vært destruktive. Bodde med en kompis i flere år som var alkoholiker og hadde rusproblemer, slet med å forlate han og prioritere meg selv. Var også i et samarbeid i mange år med en venn der vi produserte musikk sammen, men der han jeg jobbet med var veldig kontrollerende, og jeg endte opp med å utslette meg selv og mine meninger mer og mer, bare for å unngå konflikt.
Hva har jeg lært av dette? Sett deg selv først. Si det som det er. Bedre å ta en kjip prat nå enn å gå og bære på masse bagasje som bare blir tyngre og tyngre. Du gjør ingen en tjeneste av å bli i et sånt forhold, hvis han fortsetter å drikke - så tar han ikke i mot hjelpen din, men bruker deg som en hvilepute for at han / hun kan fortsette å gjøre hva vedkommende vil. Du trenger ikke la vedkommende dra deg med ned i dragsuget. Beste du kan gjøre for denne personen er å sette deg selv først, og dermed vise at du setter høyere standarder for deg selv. 8 måneder er ikke lenge. Det er ikke et år engang. Kom deg ut av dette nå.
Og jeg prøver ikke å si at PTSD ikke er reellt og at problemene samboeren din har ikke er virkelige, det er de nok. Men det er ikke ditt ansvar å fikse det - det er vedkommende sitt ansvar å ta tak i det og fikse det selv, kanskje med din hjelp, ja. Men da må du spørre deg om det er noe du er villig til å bli med på. Hvis grunnene til at du blir er fordi du elsker han, okei - men ikke godta at han fortsetter å drikke over tid. Det går ut over ikke bare han, men deg også. Hvis grunnen til at du blir værende er frykt for å såre han, eller skyldfølelse? (du sier du er en person som aldri svikter noen - hvem sier det?) du bestemmer selv hvilken person du vil være. Og ved å leve i et liv du er ulykkelig så svikter du deg selv.
det er sant må bare få si det er hun og ikke jeg som har det. men ja har tenkt tanken på det og bare gå men det er ikke så enkelt og bare gå. det er ikke lenge med 8 måneder men kanskje rart og si det men føler liksom hun ikke har noen andre en meg. og det er nok det som gjør at jeg holder ut. er noen ganger jeg ser glimt av det jeg så når vi møttes men det blir bare mindre og mindre. er vell litt frustrert og usikker på hva jeg skal og må gjøre. tenkt og ta den praten nå så se hva som kommer ut av det. så må jeg mest sansynelig ta en avgjørelse på alt. Tusen takk for svar :)
Bare hyggelig. Husk å ta vare på deg selv også, og lykke til!
tusen takk det skal :-)