Hei. Jeg har en kjæreste med ptsd fra (blant annet) tidligere partnervold. Hen har hatt mye terapi og har gode verktøy for å håndtere det, vi kommuniserer godt og har et veldig fint og sunt forhold på alle måter.
Hen har fortsatt veldig sterke triggere og selv om hen har gode verktøy og kommer seg gjennom hver gang på egenhånd og er tydelig på hvordan jeg kan støtte hen gjennom (det føles også godt for meg å støtte hen også) så har det gjort veldig inntrykk å være vitne til hvor vondt hen har det i de situasjonene.
Noen av de tingene hen har fortalt meg har satt seg veldig dypt i meg. Det er både fysisk og psykisk brutalt voldelige ting og jeg tror det verste er det at det var folk som visste det, som så og hørte det som skjedde og ikke gjorde noe for å stoppe det. Også det at hen levde et tilsynelatende normalt liv og alle vennene hens ikke visste om det er noe jeg tenker mye på.
Etter flere ting hen fortalte meg på lørdag har jeg hatt vanskeligheter med å sove og spise. Det var noe med de tingene hen fortalte som satte seg ekstra dypt. Jeg har mange følelsesmessige reaksjoner på det og ikke så mange å snakke med det om. Jeg vil heller ikke utlevere kjærestens traumer til venner, jeg prøver å snakke med dem om det uten å gå i detalj. Men jeg merker at dette ikke er noe jeg orker å stå i på denne måten. Jeg kan ikke være en god støtte for kjæresten min når jeg selv blir så påvirket av det.
Er det noen her som har erfaringer med å være pårørende i en lignende situasjon? Noen ting som føles som det hjelper eller ikke hjelper? Tips til å snakke med kjæresten min om dette på en god måte? Jeg er veldig sikker på at hen setter pris på å vite hvordan det påvirker meg og at vi kan lage gode grenser for hvordan vi deler rundt dette tema, men jeg trenger også egen støtte til det. Jeg er veldig redd for å bli dratt for langt inn i hen sine traumer og at det skal definere for store deler av forholdet vårt.
Setter veldig pris på alle endringer og tanker rundt dette!