Jeg er sykemeldt fra NAV!
Jeg kan umulig være den eneste som har gått gjennom denne prosessen? selv om jeg håper på det, her jeg sitter i mitt lille svarte hull. Nå er debatten i gang: “Bør NAV rives ned?” Svaret er JA! Eller i det minste må det gjøres drastiske endringer.
Min historie begynner da jeg ble født for omtrent 40 år siden. Jeg ble født med et sjeldent syndrom kalt Klinefelter syndrom, men dette måtte jeg vente 35år på å få vite. Jeg fikk prøve meg på livets realiteter på lik linje med “de friske”, noe som skulle vise seg å bli svært utfordrende. Se på det som en puttekasse der du prøver febrilsk å dytte firkanten inn i sirkelen.
I mine første skoleår gikk jeg på “Gruppa”. Der slapp vi lekser, vi tegnet og spilte kort, og karakterene var elendige. Denne gruppa fulgte meg helt opp til ungdomsskolen, hvor vi gjorde opprør og flyttet inn i en vanlig klasse. I den vanlige klassen gikk karakterene mine vesentlig opp.
Yrkesutdanningen innen matfag gikk som en lek, og til min families store forbauselse kunne jeg skilte med de nest beste karakterene i klassen.
Så kom læretiden og arbeidslivet. De trygge rammene forsvant, og alvoret tok over. Her begynte jeg virkelig å slite, og jeg havnet for første gang i NAV-systemet. Jeg hadde flere læreplasser og måtte ta en pause på ett år før jeg kunne fullføre og ta fagbrev.
Deretter ventet arbeidslivet.
I arbeidslivet klarte jeg meg dårlig. Mye stress og press førte til flere runder med sykemeldinger, omskolering og kontakt med NAV. Jeg er nå 40 år gammel og har siden arbeidslivet startet (da jeg var 18) hatt 30 jobber. Det er helt absurd. I tillegg har jeg vært sykemeldt i over 11 år siden jeg begynte å jobbe, det er jo ikke mulig, et gjennomsnitt på 3 jobber i året! Joda, det er mulig.
Fra jeg var 18 til 35 år gikk alt bare nedover. Legene forsto ikke hva som var galt, og uten en klar diagnose måtte jeg bare “ta meg sammen”. Jeg presset meg videre i troen på at alle hadde det like vanskelig som meg.
Da jeg var 35 år forsøkte min kone og jeg å få barn, men det viste seg at det ikke gikk på grunn av en feil hos meg. Legene mistenkte kreft, og jeg gikk rett i kjelleren. En lang utredning fulgte, og jeg havnet igjen hos NAV. Kreftmistanken ble avkreftet, men utredningen avdekket endelig Klinefelter syndromet som jeg ble født med 35 år tidligere.
Syndromet har vært årsaken til år med slit og grunnen til en rekke symptomer som ingen forsto årsaken til. DPS påviste at jeg hadde hatt en 16 år lang depresjon med svingende humør, men innenfor betegnelsen depresjon, legene fant agorafobi, generalisert angstlidelse, søvnapné, fatigue, utmattelse, sosial angst, alvorlig panikklidelse, kroniske muskel- og leddplager, hypermobile ledd og korte scener. Disse plagene har jeg sett på som helt normale gjennom flere tiår. Men da gikk det opp et lys for meg: Jeg er ikke som andre.
Legene og spesialistene er klare i sin sak – det jeg trenger etter et liv som firkant, der byrokratiet har stått og hoppet i et febrilsk forsøk på å presse meg inn i en sirkel, er ro og forutsigbarhet. Den eneste behandlingen jeg kan få er hormontilskudd; de andre følgesymptomene av Klinefelter syndromet er ikke reversible. Det finnes ingen kur eller behandling for det jeg har, og både leger og NAV anbefalte meg å søke uføretrygd.
Etter at NAV sa de skulle hjelpe meg med å bli ufør har jeg blitt flyttet rundt til forskjellige veiledere uten å få beskjed om byttene. For hver ny veileder har jeg måttet starte helt på nytt. Den siste veilederen kom inn for omtrent to år siden, men hun har ikke gjort noe for meg. Jeg har nå bedt NAV om å få en ny veileder.
Den siste veilederen trengte bare litt informasjon fra legen for å sende inn uføresøknaden min. Hun sa hun skulle ringe legen, men det tok ni måneder før hun gjorde det. Jeg har nå vært i nav systemet i 5 år i denne perioden, og det er ca 3år siden det ble bestemt at ufør var veien å gå. I April i år fikk jeg avslag på uførsøknaden som det tok nav 2,2 år å sende inn.
Det er nå 15 uker siden vi hadde et møte hos legen grunnet avslaget, hvor NAV plutselig antydet at en ny avklaringsprosess var nødvendig fordi det hadde gått lang tid siden forrige prosess, og bedring kunne ha skjedd i mellomtiden.
Legene har hele tiden sagt at min tilstand er kronisk, uhelbredelig og eskalerende. Uføretrygd er konkludert av legene etter min lange vei gjennom systemet. Grunnen til avslag var at NAV mente at jeg trengte mer behandling – en behandling som ikke finnes. For sikkerhets skyld kontaktet jeg spesialister på feltet, som kunne bekrefte at det ikke fantes noen behandling.
NAV kan heller ikke nevne konkrete tiltak eller behandlinger som kan hjelpe meg videre. Legen min har nå sykemeldt meg for videre avklaringsprosesser hos NAV – ja, du leste riktig: Jeg er faktisk sykemeldt fra NAV! NAV mener jeg trenger en behandling som ikke eksisterer. Det hjelper verken hva jeg eller legen sier. Jeg går nå på AAP for femte året, og hele livet mitt er satt på pause.
Jeg forsøkte å betale med Klarna her om dagen, men jeg er ikke kredittverdig nok til å få kjøpt en båtis så lenge jeg går på AAP. Livet står på pause.
På møtet med legen ønsket veilederen min i nav en ny legeerklæring for å sende etter klagen, og legen ba henne sende forespørselen skriftlig i systemet – noe hun sa hun skulle gjøre. Nå har det gått 15 uker uten at forespørslen er sendt, hun har ikke hatt tid til det fikk jeg som svar før hun logget av og dro på sommer ferie. Klagen blir avist om ikke disse papirene ettersendes, men det virker det som min veileder gir blankt faen i.
Jeg var hos legen nylig, for å høre om han kunne skrive brevet uten forespørsel fra nav, men han sier bare at han ikke kan være tydeligere overfor NAV. NAV gir avslag og vrir seg unna ansvaret mens jeg blir taperen – den som blir sykere av å gå uavklart.
Jeg har ikke bedt om å bli ufør, det er nav som har anbefalt meg dette.
Hva gjør jeg nå? Har du noen forslag?