Jeg har fått mange lapper klistret på meg siden jeg var 18. Først var det bipolar type 1. Så ble det bipolar type 2. Deretter kom cyclothymia, gamblingavhengighet, antisocial personlighetsforstyrrelse, alkoholmisbruk, psykoselidelse uten spesifikasjon, en vag autismespekterdiagnose, og til slutt «personlighetsforstyrrelse uspesifisert». Mellom slagene: hjernerystelser, beinbrudd og NAV-papirer som skulle fylles ut.
Hvis du lurer på hvordan det føles, kan jeg fortelle deg: Som å være en gående diagnosekatalog uten strekkode. Ingen leger er helt enige, men alle er enige om at jeg «må følges opp».
Samtidig sitter NAV som en slags portvakt og teller opp diagnoser, epikriser og år i behandling. Men spørsmålet jeg ikke slipper er: hvor mange diagnoser må egentlig til før du kvalifiserer for en varig ytelse? Én? Fem? Ti? Eller handler det mer om hvordan du klarer å framstå på kontoret enn hva som faktisk står i journalen?
For mens helsesystemet elsker bokstavkoder, handler NAV mer om funksjon: Kan du jobbe eller ikke? Har du «arbeidsevne» eller ikke? Det betyr at du kan samle på diagnoser som Pokémons, men hvis du fortsatt klarer å jobbe 50 prosent, kan uføretrygden glippe.
Jeg skriver ikke dette for å klage, men for å peke på et paradoks: Jo flere merkelapper vi får, jo mindre tydelig blir bildet. Diagnoser skal hjelpe oss å forstå oss selv og få behandling, men de blir også valuta i et system der man må dokumentere hvor syk man er for å bli tatt på alvor.
Så hva gjør det med unge mennesker å bli møtt som case-nummer med bokstavkoder? Kanskje mister man troen på å bli sett som noe annet. Kanskje begynner man å spørre: Er jeg syk nok nå?
Jeg vet at uføretrygd er en viktig ordning, og at den ikke skal deles ut lett. Men kanskje vi burde snakke mer om hvordan diagnosene brukes som adgangskort – og hva det gjør med oss som lever med dem.