Heii, jeg har noen tanker som jeg har hatt siden jeg var liten, jeg er nå 23 år, og som periodevis, de siste 6 årene er ekstra intense og gjør meg veldig deprimert. Ønsker å lufte tankene for å høre andre sitt synspunkt enn mitt eget. Da jeg var 6 år flyttet jeg fra Oslo til Stavanger, og fikk mange kommentarer på dialekten min. Jeg følte virkelig det var noe feil med måten jeg snakket på, og begynte å tilpasse meg, egentlig mot min egen vilje, og det var for andre sin del og ikke min egen. Har aldri følt at det er naturlig sånn som jeg snakker nå, og føler meg egentlig veldig begrenset i tanker når jeg snakker som jeg gjør nå fordi fokuset er på måten jeg snakker på fremfor innholdet. Det går utover min trivsel og selvbilde, og ikke minst min opplevelse av mine relasjoner. Føler meg for å være ærlig alltid underdanig fordi når jeg forteller noe feks så er det mer «for å ha noe å komme med» fremfor å nyte historien jeg forteller, føler meg for å være ærlig alltid i innvendig beredskap når jeg snakker. La veldig begrensninger på meg selv da jeg var liten og undertrykte tanker som innehold ord som «jeg, meg, deg, hvorfor, hva» fordi dette var ord jeg fikk mange kommentarer på. Begynte derfor å si «eg» osv., men det føles ikke ut som meg og jeg tenker egentlig ikke på den måten. Skal jeg tenke klart så tenker jeg på østlandsk, så det kan hende jeg føler som jeg gjør pga. det motstrider mot tankegangen min. Kjennes ut som det hindrer meg i å utvikle meg mot der jeg vil… Har likevel et bredt nettverk så det er ikke slik at jeg er asosial feks, jeg verdsetter sterkt gode relasjoner, det er egentlig det som betyr mest for meg. Problemet er bare at jeg ikke føler at jeg helt klarer å være genuin i relasjonene fordi tanken om stemmen min ligger og umler egentlig alltid når jeg snakker, føler meg egentlig litt kunstig, og det er vanskelig å kople på følelsene mine. Følelsene tror jeg og stopper tankeprosessene mine… Kjent på en tomhetsfølelse over lang tid nå. Har hatt tanker siden jeg var liten om at ting hadde vært bedre om jeg la om tilbake til østlandsk. Jeg har også lest x antall selvhjelpsbøker og prøvd å akseptere at jeg skal snakke som jeg gjør, men er vanskelig å akseptere noe som føles så konstant så kunstig ut og ikke som meg selv… Østlandsk er jo en helt annen dialekt og jeg klarer det nok med familien, og er litt «redd» for at når jeg kommer ut i samfunnet at jeg ikke «tørr» og bare fortsetter i samme sporet. Samtidig er det viktig at jeg er meg selv for at jeg skal føle meg genuin. Har dere noen råd?
Mitt råd er å snakke slik du føler er naturlig og godt for deg. Jeg vet at man kan få mye kommentarer på dialekt og slik man snakker, men folk burde egentlig ikke kommentere det. Språk er så viktig, og man trenger å kunne få uttrykt seg uten at folk begynner å kommentere på måten man gjør det, og det handler også om identitet. Og når du føler du ikke kan være eller er deg selv når du prøver å tilpasse deg Stavanger-dialekta, så syns jeg ikke at du skal gjøre det. Jeg kjenner flere som har flytta som barn til et nytt sted og som har beholdt dialekta de hadde fra før, eller som er påvirka av foreldrene sin dialekt.
Jeg heier på at du går tilbake til østlandsk :) Jeg føler at det for deg også handler om å bli akseptert for den du er? Og hvis folk ikke aksepterer at du snakker slik, så er det kanskje ikke dem du skal bruke tid og krefter på? Jeg tror folk vil ha forståelse for det hvis du forteller hvorfor det er viktig for deg. Men også at når man blir eldre så treffer man mer folk med ulike dialekter og at man ser at folk er forskjellige og snakker ulikt, og at det ikke er noe som trenger å bety noe som helst, så lenge vi forstår og er villige til å prøve å forstå hverandre.
Jeg håper dette vil hjelpe deg.