Ole var 27 år, en fyr som alltid hadde følt seg litt utenfor. Han hadde ADHD, noe som gjorde at tankene hans ofte føltes som et konstant kaos. Han slet med å holde fokus, hoppe fra idé til idé, og aldri fullføre det han startet. Det verste var likevel selvbildet hans, eller mangelen på det. Hele livet hadde han følt seg liten, usynlig, aldri helt bra nok.
Som barn hadde han aldri følt seg sett, enten det var på skolen eller hjemme. Han var alltid den stille fyren, den som ikke passet inn, og traumer fra fortiden ble etter hvert til et stadig voksende mørke i hodet hans. De følelsene han ikke visste hvordan han skulle håndtere, ble til en isolasjon som han ikke visste hvordan han skulle komme ut av.
Han begynte å trene. Styrketrening ga ham en form for kontroll, en rutine som hjalp mot rastløsheten. Han så raske forbedringer, men speilbildet hans fortalte en annen historie. Han følte seg fortsatt svak, tynn, ubetydelig. “Hvis jeg bare var større, sterkere, mer imponerende… kanskje jeg kunne føle meg bra nok,” tenkte han.
Så kom steroider inn i bildet. Først bare litt, testo-e. En kompis på gymmen sa det ville hjelpe ham ta treningen til neste nivå. Og det gjorde det. Muskelmassen eksploderte, vektene føltes lettere, og for første gang fikk han respekt fra folk rundt seg. Men inni seg var han fortsatt den samme usikre fyren – bare nå med amplifisert sinne, depresjon og negative stemmer han ikke kunne kontrollere lenger. Følelsene hans ble forsterket til det punktet at han ikke visste hvordan han skulle takle dem. De ble bare mer og mer av alt.
Han ble mer deprimert, mer impulsiv. ADD-en blandet seg inn, og sammen med roids, som gjorde at følelsene hans føltes ganget med tusen, ble han mer og mer ustabil. Det som skulle gjøre ham sterk, gjorde ham svakere enn noen gang. Når roids ikke var nok, trengte han noe for å roe seg ned. Så kom pillene og alkoholen, så kom rusen. Det var en ond sirkel – opp for å bli større, ned for å klare å fungere.
Ole tilbrakte mer tid i sin egen lille verden, omgitt av en liten gruppe online venner, som han aldri hadde møtt i virkeligheten. Gamingen ble hans eneste flukt og han ble jævla god og klatret til de høyeste plassene, hans eneste måte å føle seg som en del av noe på. Han kunne slippe unna alle de tunge tankene, for en stund. Men bak skjermen følte han seg likevel tom. Han var fortsatt alene, uten noen å dele de virkelige følelsene med. Det var ingen som visste hva han gikk gjennom. Og han var redd for å dele det, redd for å vise sårbarheten og åpne opp om fortid og nåtiden, de hadde alle trodd jeg var gæren og forlatt meg.
En kveld, etter en intens spilløkt, sto han foran speilet. Han var større enn han noen gang hadde vært, men han kjente ikke igjen ansiktet som stirret tilbake. Øynene var tomme, huden blek, hjertet hamret ustanselig. “Hva faen har jeg gjort med meg selv?” tenkte han. Han så en mann som ikke var sterk i det hele tatt, men en som hadde latt seg rive med av sine egne demoner.
For første gang på lenge følte han seg ikke sterk. Han følte seg svakere enn noen gang. Og han visste at hvis han ikke tok kontroll nå, ville han miste seg selv helt. All isolasjonen, de uløste følelsene, traumer fra fortiden og den konstante kampen med å føle seg god nok, hadde fått ham til å gå seg vill. Ole innså at han måtte finne en vei ut før det var for sent.
Jeg vil bare dele en historie fra en kjær venn jeg hadde, fordi jeg vet at det er mange som kjemper med selvbilde og mentale utfordringer. Hvis du føler at du er alene i dette, vil jeg at du skal vite at du ikke er det. Vi har alle våre kamper, og det er viktig å huske at det er lys i enden av tunnelen. Du er ikke alene, snakk ut med dine nærmeste og ikke gå i denne kampen alene du er verdt så mye mer!!! om noen sliter eller er i lignende situasjon snakk ut send meg en melding jeg tilbringer gjerne dagen for å høre deg, vet hvor sjukt roids fucker med hue og følelsene, å jeg unner ingen den kampen!!