Min samboer og meg selv er midt i en utrolig tung og vanskelig situasjon. Vi vurderer nå om vi må omplassere valpen/unghunden vår – en avgjørelse vi aldri trodde vi noen gang skulle måtte ta.
Vi elsker den lille hunden høyt og har hatt mange gode stunder med henne. Hun er lærevillig, trygg, og har på kort tid blitt en stor del av livet vårt. Likevel kjenner vi at vi strever. Jeg har nylig blitt syk, og vi vet ikke om det er forbigående eller noe mer langvarig. Samboeren min har lenge hatt psykiske utfordringer, og jeg ser at det begynner å tære på henne – og på oss begge.
Vi har hatt hund før, og da ble livet vårt nesten helt styrt av hunden. Det skulle bli annerledes denne gangen. Men vi merker nå at vi er på vei inn i samme mønster – et liv der vi isolerer oss, der det eneste som betyr noe er hunden, og der vi mister oss selv på veien. Det skremmer oss. Ikke er vi sosiale fra før og frykten er at vi gjemmer oss enda mer.
Samboeren min svinger mellom å ville prøve mer og å ville gi opp. Jeg forsøker å tenke rasjonelt, men kjenner på en enorm indre konflikt. Vi vil gjøre det beste for hunden – men også for oss selv og vår psykiske helse. Det gjør vondt å tenke på å gi henne fra oss, men det gjør også vondt å tenke på hvordan hverdagen kan bli hvis vi ikke får hodet over vannet.
Et uheldig møte med en løs hund har gjort hunden vår litt mer usikker ute, og vi er redde for hvordan det kan utvikle seg hvis vi ikke får trent det vekk. Men mest av alt handler det også om noe dypere – en frykt for å miste friheten, for å feile, for å ikke strekke til og det å låse seg 100% til hunden og ikke tenke på oss selv oppi det hele.
Vi veksler mellom håp og fortvilelse. Mellom et ønske å gi det en sjanse og en frykt for at vi kommer til å bryte sammen. Og midt i alt dette sitter en liten, god hund som fortjener det beste.
Vi vet ikke hva som er rett. Vi trenger bare å få det ut. Og kanskje høre at vi ikke er alene, få litt synspunkter, kanskje lufte hodet litt for å hjelpe oss å tenke klarere.
Skulle vi velge å omplassere henne vil det bli det tyngste valget vi noen gang har tatt og føre til en enorm sorg og bekymring for hvordan hunden har det. Vil andre kunne ta godt nok vare på henne? Vil hun savne oss? Føle seg sveket av oss? Men hva hvis vi beholder henne og det fører til at psyken bare gradvis vil bli dårligere? Vil vi da klare å ta vare på henne og vil vi klare å ta vare på oss selv? Det er en enorm fortvilelse som har ført til en solid knekk for oss begge to, heldigvis klarer vi å skjule det for hunden.
Og ja, bare at vi vurderer å gå til så drastiske steg får meg til å mislike meg selv sterkt. Synes jeg er egoistisk og slem. Jeg føler meg rett og slett som et dårlig menneske som kan vurdere noe slikt. Får så stor selvforakt for dette. Og vi har tenkt, vurdert og var 100% sikre på at det passet oss med en hund nå før vi fikk den, vi tenkte og vurderte i månedsvis, men kunne ikke se for oss hva som skulle skje.
Noen tanker om hva som er det rette å gjøre? Både for hund og oss selv? Skriv gjerne en personlig melding også dersom du har meninger om dette.