Stor selvforakt!

Min samboer og meg selv er midt i en utrolig tung og vanskelig situasjon. Vi vurderer nå om vi må omplassere valpen/unghunden vår – en avgjørelse vi aldri trodde vi noen gang skulle måtte ta.

Vi elsker den lille hunden høyt og har hatt mange gode stunder med henne. Hun er lærevillig, trygg, og har på kort tid blitt en stor del av livet vårt. Likevel kjenner vi at vi strever. Jeg har nylig blitt syk, og vi vet ikke om det er forbigående eller noe mer langvarig. Samboeren min har lenge hatt psykiske utfordringer, og jeg ser at det begynner å tære på henne – og på oss begge.

Vi har hatt hund før, og da ble livet vårt nesten helt styrt av hunden. Det skulle bli annerledes denne gangen. Men vi merker nå at vi er på vei inn i samme mønster – et liv der vi isolerer oss, der det eneste som betyr noe er hunden, og der vi mister oss selv på veien. Det skremmer oss. Ikke er vi sosiale fra før og frykten er at vi gjemmer oss enda mer.

Samboeren min svinger mellom å ville prøve mer og å ville gi opp. Jeg forsøker å tenke rasjonelt, men kjenner på en enorm indre konflikt. Vi vil gjøre det beste for hunden – men også for oss selv og vår psykiske helse. Det gjør vondt å tenke på å gi henne fra oss, men det gjør også vondt å tenke på hvordan hverdagen kan bli hvis vi ikke får hodet over vannet.

Et uheldig møte med en løs hund har gjort hunden vår litt mer usikker ute, og vi er redde for hvordan det kan utvikle seg hvis vi ikke får trent det vekk. Men mest av alt handler det også om noe dypere – en frykt for å miste friheten, for å feile, for å ikke strekke til og det å låse seg 100% til hunden og ikke tenke på oss selv oppi det hele.

Vi veksler mellom håp og fortvilelse. Mellom et ønske å gi det en sjanse og en frykt for at vi kommer til å bryte sammen. Og midt i alt dette sitter en liten, god hund som fortjener det beste.

Vi vet ikke hva som er rett. Vi trenger bare å få det ut. Og kanskje høre at vi ikke er alene, få litt synspunkter, kanskje lufte hodet litt for å hjelpe oss å tenke klarere.

Skulle vi velge å omplassere henne vil det bli det tyngste valget vi noen gang har tatt og føre til en enorm sorg og bekymring for hvordan hunden har det. Vil andre kunne ta godt nok vare på henne? Vil hun savne oss? Føle seg sveket av oss? Men hva hvis vi beholder henne og det fører til at psyken bare gradvis vil bli dårligere? Vil vi da klare å ta vare på henne og vil vi klare å ta vare på oss selv? Det er en enorm fortvilelse som har ført til en solid knekk for oss begge to, heldigvis klarer vi å skjule det for hunden.

Og ja, bare at vi vurderer å gå til så drastiske steg får meg til å mislike meg selv sterkt. Synes jeg er egoistisk og slem. Jeg føler meg rett og slett som et dårlig menneske som kan vurdere noe slikt. Får så stor selvforakt for dette. Og vi har tenkt, vurdert og var 100% sikre på at det passet oss med en hund nå før vi fikk den, vi tenkte og vurderte i månedsvis, men kunne ikke se for oss hva som skulle skje.

Noen tanker om hva som er det rette å gjøre? Både for hund og oss selv? Skriv gjerne en personlig melding også dersom du har meninger om dette.

Hvor gammel er hunden deres og hvilke rase er det?
Hvor lenge har dere hatt den?

Jeg skjønner at dere er usikre, for jeg har opplevd det samme selv. Selvforakt er litt langt å gå syns jeg..

Jeg skjønner mange mener at man bør skjerpe seg osv., men jeg tenker ikke sånn..
Jeg tror jeg skjønner situasjonen ganske godt fordi jeg selv var i samme situasjon for ca. 3 år siden.

Det er nok en del å si om dette, men jeg tror det vil bli veldig mange forskjellige meninger om sånt alt etter hvem som mener, så jeg vil gjerne høre litt mer om det. Bare å skrive til meg personlig om du føler for det ;)

Slike ting er fryktelig vanskelig og tungt. Det handler jo om et familiemedlem som en er veldig knyttet til og glad i.

Jeg setter veldig pris på å lese hvor mye dere bryr dere om både hundens og deres egen velvære. Det er tydelig at dere bryr dere.

Jeg kjenner at mine følelser rundt problemstillingen du presenterer er veldig klare, og min mening også.

Jeg mener at det beste for alle involverte vil være at dere forsøker å finne et nytt og godt hjem til hunden.
Det er vondt å måtte skilles, men dersom dere fortsetter å være tre i familien - vil det alltid være noen som vil lide for det er jeg redd ut fra slik du har beskrevet situasjonen. Det vil kunne bli en ond sirkel med at hunden ikke får nok oppfølging som dere kan komme til å føle som en ekstra belastning i tillegg til deres egne utfordringer.

Det er ikke hva hjertet mitt sier, men jeg mener det vil være det beste for alle involverte. Kanskje det ikke trenger bety slutten heller, det kan jo være at dere kan få besøke hunden i sitt nye hjem og. Det er ikke uhørt det.

Med det sagt, så vil jeg gjerne berømme dere for at dere tenker pragmatisk rundt problemstillingen. Det er ikke alle som ville vært modne og omtenksomme nok til å i det hele ha tatt hensyn til både menneske og dyr i en slik situasjon.

Jeg håper dere kommer til en enighet der ingen av dere trenger å lide mer enn nødvendig. Det er ikke lett uansett, for det finnes ingen vinnere i en slik situasjon.

Hva enn dere bestemmer dere for, så vil det uansett være vanskelig å si om noe er rett eller feil valg - for det kan jo være at dere tre kan få det greit sammen og. Men slik som du beskriver situasjonen her og nå, så er det jeg har skrevet det som jeg ville ha gjort selv om jeg hadde muligheten til det - for alles beste.

Jeg ville bare kommenter en ting til.

Jeg forstår at du synes du er egoistisk og slem for å i det hele vurdere dette. Men, jeg vil gjerne utfordre deg litt på akkurat det punktet.

Etter min mening, å har du ingen grunn til å føle selvforakt for dette. Tvert i mot. Det å sette sine egne følelser til sides for å gjøre det som kan være best for hunden, er det mosatte av å være egoistisk og slem spør du meg.

Det er lett for meg å si som ikke er i samme situasjon, men jeg mener at det egoistiske valget ville vært å kun ta hensyn til den ene parten, og ikke alles. Nei, jeg syntes dere er omsorgsfulle og tøffe som vurderer en løsning som i lengden kan være til fordel for alle involverte.

Jeg krysser fingrene for dere alle sammen!

Takker for gode svar!

Det er ingen lett løsning her. Hjertet sier en ting og hodet en annen ting. Og så er det en stor frykt inni der også for hva som kan bli. Føler noen av oss varierer i følelser og tanker mye, mens andre forsøker å tenke litt praktisk. Begge tenker mye på fremtiden og hva som kan bli, både positivt og negativt. Og vi bytter litt roller innimellom.

Takk for at du sier jeg ikke tenker egoistisk, men føler det litt selv dessverre. Selv om det også varierer. Forsøker å ta hensyn til min samboer og hvordan ting vil utvikle seg med en hund i huset, selvsagt hvordan hunden vil ha det både hos oss og hos andre og litt på meg selv og hva jeg ønsker med fremtiden. Leter kanskje også litt etter hva som skal kjennes 100% riktig, men det tror jeg vi aldri vil finne.

Igjen takk for svar:-)