Bli eller ikke

Generelt
1

Hva skal jeg gjøre med forholdet? Vi har vært sammen i godt over 10 år, har barn sammen. Han ble syk for over 5 år siden. Å psyken hans er veldig dårlig nå, ptsd, depresjon, selvmordstanker og mye selvhat. Han har forandret seg som person, jeg har forandret meg som person. Vi har egentlig ingen felles interesser. Barna er mye med venner, så synes forskjellen merkes en del nå. Pga depresjonen så kan ting jeg sier virke negativt for han, når jeg mener det positivt. Av og til angrer jeg på at jeg har sagt noe, ikke fordi det var stygt, men fordi jeg kan få noe stygt tilbake, slik at jeg tenker masse og blir såret. Så føler jeg har blitt litt innelukket med han. Jeg har en fortid med mobbing og slikt, så er nok ekstra sår for enkelte ting. Så jeg føler jeg går på eggeskall hjemme. Jeg har prøvd i flere år å ikke gjøre han dårligere psykisk, for han er nok dårlig. Så prøver å ikke gjøre ting med han som er alt for kjedelig, jeg kan f.eks prøve å bli raskt ferdig med noe husarbeid han hjelper meg med.

Jeg har mine tanker om det er best for min kropp å splitte lag. For kjenner det tærer på min egen psyke. Men jeg vet at han ikke vil det skal bli slutt. I værtfall ikke før barna er voksne. Å han har sagt at hvis jeg forlater han, så er det værtfall ikke vits å leve. Jeg vil tro det er depresjon som prater og ikke det å ha makt over meg. Han skjønner ikke hvorfor jeg tenker tanken på å forlate han, men det gjør de jeg har pratet med (profesjonelle og familie). Jeg har hjulpet han mye under sykdom, men føler meg “slem” om jeg forlater han. Å får dårlig samvittighet på tanken av å splitte familien. Å tror han får et sinne mot meg om jeg forlater han, virket sånn en periode jeg luftet tanken. Når jeg ligger i armkroken hans kan jeg føle meg trist, for ene delen av meg kjenner at kanskje det nærmer seg slutten for forholdet vårt, å den andre delen av meg føler "tro om han har det ok med meg i armkroken " for etter mine tanker om å forlate, så har han sagt at det føles litt feil å ha meg i armkroken. Noe jeg absolutt skjønner. Men han kan fortelle meg “det er godt at du ligger her”. Kjenner jeg har mistet litt trygghet, sikkert fordi jeg har vært redd i flere år for at han skal ta selvmord. Å hva er depresjon og hva er han. Ene delen av meg tenker “men jeg har det jo ikke fælt, er jo bare å prøve å endre tankene mine”, men samtidig så har jeg prøvd det i flere år. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen råd eller tanker?

2

Hei.

Hvis du selv kjenner på at det er best om dere avslutter forholdet, og andre du har snakket med mener det, så syns jeg du skal gjøre det, og søke all den støtten du kan få av folk rundt deg til å stå i den situasjonen. Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å gjøre det, pga. hvordan han har det, men det kan ikke hjelpe noen av dere heller å fortsette i et forhold som oppleves på den måten.

Man kan ikke bli hos noen bare fordi man er redd for at de skal ta selvmord, da må du heller bare sørge for at han har den hjelpen han trenger, utenom det er det hans eget ansvar å greie å stå i det og få den hjelpen av andre som han trenger.

Jeg tror at det eneste du kan gjøre, er å forklare det så godt du kan, hvorfor du ønsker dette og hvorfor det er riktig for deg.

Jeg får ikke inntrykk av at han har truet deg med å ta selvmord, hvis du forlater han, stemmer det? Men hvis han gjør det, truer med å ta livet sitt for at du ikke skal forlate han, så er en form for psykisk vold.

Av og til må man la folk få møte de frykter, la dem få nå bunnen, og stole på at det kan gå bra for det. For det finnes hjelp til å komme seg opp igjen. Det å gå og være redd for at noe ille skal skje, og derfor la være å gjøre ting som er bra for en selv, det er ikke bra for noen å leve slik.

Hvis du føler at dette ikke er godt for deg, så er det slik det er, tenker jeg - at det handler ikke om å forandre på tankene dine i forhold til det. Du har lov til å kjenne og oppleve ting akkurat slik du gjør det.

Hvis du ikke allerede hadde snakket med noen om dette, så ville jeg anbefalt deg å gjøre det, så det er veldig bra at du har gjort det. Jeg vil anbefale deg å bruke de folka bare enda mer til å støtte og hjelpe deg igjennom dette du trenger å gjøre for deg selv.

Selv om noe er tøft og vanskelig å gjøre, så betyr det ikke at det ikke er det riktige å gjøre, ofte er det slik at det som tøffest og vanskeligst å gjøre, er det vi trenger mest å gjøre.

Masse lykke til!

3

Takk. Generelt synes jeg det er vanskelig å ta et valg, å dette er et stort valg. Som påvirker veldig mange. Å jeg er redd for å gjøre han dårligere med å gå, noe han vil bli. Å han er redd for å få hjelp fra helsepersonell. Å jeg er redd for hvordan samarbeidet med barna vil bli.

En dag en bekjent av han tok selvmord, så sa han i den tiden til meg at om jeg gjorde det slutt, så han i hvert fall ikke vitsen med å leve mere. Noe slikt. Så ikke truet meg bevisst, men jeg kjenner jo jeg er litt redd for at han skal gjøre det om jeg forlater han. Men samtidig så er det pga barna at han ikke har tatt selvmord enda. Å jeg vet innerst inne at det er hans valg om han faktisk tar selvmord. Så tror ikke jeg vil føle skyld, men samtidig kanskje litt. Men det er ikke det som foreløpig stopper meg i å forlate han, det er kjernefamilien og det å føle at jeg må vite at det er rett valg.
Ser egentlig ikke helt at jeg vil klare å legge de tankene om å forlate han helt bort, å lever på en måte på vent, hvordan er det denne måneden osv. Vet at gresset ikke er grønnere på andre siden, men samtidig på et vis er det det.

4

Det er skummelt å ta slike valg, fordi man vet jo ikke hva som vil skje, men jeg tror på at hvis man føler at det er det riktige og viktig for en, så er det riktig å ta valget og se hva det fører til. Man vet ikke hva som kan skje, hvis man ikke prøver på det.

Betyr det at han ikke får noe hjelp? Det høres ut som han trenger det. Men samtidig er det jo på en måte hans eget ansvar å be om den hjelpen han trenger. Hvis du da er bekymret for at han faktisk skal ta livet sitt, f.eks. hvis du går fra han, så har du rett og lov til å si beskjed til helsepersonell om det, slik at de kan følge han opp og passe på at det ikke skjer.

Jeg tror man aldri kan vite på forhånd om et valg er riktig eller ikke, men jeg tror en kan vite om det føles riktig for en å gjøre noe og ikke. Gir det mening? Man kan bare vite hvordan man har det her og nå, man kan ikke vite hva som vil skje. Og hvis det er slik du føler det her og nå, at noe må forandre seg, så la det også få skje. Tar du valget og det er feil, så er det også en mulighet til å gå tilbake på det. Det er jo også derfor man blir separert før man blir skilt.

Jeg tror heller ikke at man skal legge ansvaret på seg selv om at man må vite hva som vil skje hvis man tar det eller det valget, eller at man på forhånd må vite at valget man eventuelt tar er riktig, for det vet man jo ikke. Ingen kan vite det sikkert på forhånd. Man kan finne ting som støtter en i at det er den riktige avgjørelsen, men jeg tror at det til sjuende og sist handler om hvordan du føler deg. Hva kjenner du er riktig og viktig for deg selv? Hva kjenner du at du trenger? Du har jo et ansvar for å passe på deg selv også, også i forhold til barna dine. Og det å bli i et forhold trenger ikke nødvendigvis å være det riktige. Men det kan også være sånn at hvis man er litt borte fra hverandre, så kan man ha muligheten til å se ting på en annen måte, og ting kan forandre seg på den måten.

Jeg håper at du får snakket mer med folk som kan hjelpe deg sånn direkte i forhold til dette, for det virker som noe vondt og vanskelig for deg uansett hva du vil velge, og at det er vondt bare å stå i dette valget. Det er vel heller ikke slik du skulle ønske det hadde vært, eller?

Det finnes mange folk som har mye erfaring med å hjelpe folk igjennom slike prosesser, familievernkontoret osv. Jeg håper du benytter deg av all hjelpen og støtten du kan få, uansett hva du velger. Og om han ikke greier å be om og ta imot hjelp, så tenker jeg at du da selv må bare enda mer sørge for at du gjør det, slik at dette ikke ødelegger dere begge.

5

Vi ei i kontakt med familievernkontoret, har parterapi, bare ikke så ofte som jeg vil fordi det ikke passer. Å jeg prater med noen i kommunen min av og til, for det blir for mye for hodet mitt å holde inne.
Jeg har søkt hjelp for han flere ganger. Men vet ikke om han nå er villig til å ta i mot hjelp, pga frykt for å bli dårligere, og/eller redsel for helsevesenet. Han har helst lyst til å ikke få hjelp og heller ha alle triggere han har. Unngå det som kan unngås. Men jeg har ikke troa på at det fungerer å bare unngå og fortrenge.

Innerst inne vil jeg at han skal bli frisk, men vet at 100% frisk blir han ikke. Så da er mitt neste ønske at han finner noen, slik at han vil splitte lag. Slik at han kan kjenne på litt glede igjen, selvom det kanskje er bare for en liten stund. For da slipper jeg å såre han. Å da har jeg jo egentlig svaret mitt, at jeg innerst inne vil gjøre det slutt, men er redd for å såre/ødelegge han mere. Nå er jo økonomien mye bedre som to, men akkurat for min del tar jeg det ikke så tungt, tenker mere på han der. At det er jeg som ødelegger det også for han. Å dårligere fremtid for barna.

Skulle ønske det var kreft eller noe annet, så hadde det vært mindre tabu å prate om.

6

Jeg skjønner veldig godt at du kjenner på at dette er vanskelig. Og jeg er helt sikker på at du ikke er alene om å kjenne på dette. Har du sett filmen “Elskling”? Ellers så anbefaler jeg den.

Har du prøvd å forklare til mannen din og få han til å forstå hvordan dette er for deg? Du har lov og redd til å kjenne på alt det du kjenner på, og kanskje det hjelper til å gi han en motivasjon til å få hjelp, hvis han skjønner hvor krevende dette er for deg. Og hvis han ikke gjør det, så er det på en måte ikke noe du kan gjøre, tenker jeg, hvis du ikke greier å nå inn til han med det, eller hvis han ikke forstår at han trenger å ta tak i dette for å ikke ødelegge helt forholdet deres.

Det er da veldig vanskelig å vite hva som skal til for å få noen til å søke hjelp, men jeg tror egentlig bare at det eneste du kan gjøre nå, er å være helt åpen og ærlig med han om hvordan dette er for deg og hvordan dette påvirker deg.

Det er ikke sikkert at han vil føle seg så godt hvis det er han som bryter forholdet, heller. Selv om det er fordi han møter noen ny, slik du håper på.

Det er bra dere får noe hjelp. Det er iallfall en start, og det kan ta tid før den andre aksepterer at det er ting en må gjøre for at livet skal bli bedre. Og det gjelder også det å ha en tro på at det faktisk vil hjelpe å få behandling, kanskje han ikke gjør det nå? Er han redd for at det å gå i behandling bare vil gjøre vondt verre for han ved å få alle ting opp igjen? For min del hjalp det å lese om traumer og stabiliseringsdelen i forhold til traumer, som gjør at man kan ha det bedre her og nå, og få roet ned det verste av triggere og sånn. Jeg er selv nå over i den delen der jeg trenger å utfordre meg selv mer på det vonde, men det å ha det grunnlaget og vite at man kan roe seg ned igjen og ikke alt bare bli overveldende og umulig for en å håndtere, er et viktig grunnlag for å greie å behandle og bearbeide vonde ting fra tidligere, er iallfall min erfaring.

Selv andre ikke snakker om noe eller opplever det som tabu å snakke om slikt, så tenker jeg selv at en må snakke om ting en selv føler for, og kanskje bryte vei, hvis det er et tabu, som du skriver. Når ting er vondt og vanskelig for en, så tenker jeg at det er det uansett hva det handler om, om det er kreft eller psykisk helse det er snakk om, og at det er vi selv som må dele med folk rundt oss om hva som er vondt og vanskelig for oss.

7

Nei, har ikke sett den. Men har lyst til å se den om den kommer på netflix eller noe sånt.

De gangene han har pratet med noen profesjonelle (ikke ofte) så har han fått økt selvmordstanker, mere mareritt osv. Så han ser mørkt på det å få hjelp. Å det føles vel feil da for han å prate om det vonde.

Har prøvd å forklare at jeg er siten av å være pårørende, sagt at jeg tenker tanken på å gå. Men han skjønner ikke hvorfor jeg vil gå. Han vet han selv er forandret. Men han føler vi er sterkere sammen og at han trenger meg. Å at barna har det best med oss sammen. Jeg er bare redd for å ødelegge min egen psyke. Å vite når min grense er nådd. Vanskelig å skru av tankene mine.

Føler på et vis at jeg baksnakker han når jeg prater med familie om dette. Han er selv ikke i stand til å prate med dem om det. Å jeg har et behov for å prate. Så er mye jeg ikke kan si, for å skåne han. Så vanskelig balansegang det der, vanskelig å være pårørende også. Må vel bare ta tiden til hjelp som vanlig.
Bra du har fått hjelp.

8

Jeg skjønner godt at han har opplevd det slik når han har fortalt om hvordan han har hatt det, men det er noe med å greie å jobbe seg igjennom det også, igjennom det stadiet der ting føles bare verre. Det er da skikkelig tøft å skulle gå inni de vonde tingene. Og man trenger da enda mer gode ting rundt en. Gode folk som støtter en og som gjør at en greier å føle noe godt også.

Kanskje mannen din er i det stadiet nå, at han trenger å ha ro til å kjenne på gode ting og at han trenger deg, trenger det gode han føler at du gir han.

Det er ikke sånn at ting forandrer seg på en-to-tre, og når man er i en slik prosess så går en igjennom ulike stadier, men det viktigste en trenger er folk rundt en.

Er det ting som ville være gode for deg, sånn mindre ting, konkrete ting, som du kan be han om? Eller ting du kunne ha gjort for han som ville føles godt ut for deg å gjøre for han?

Jeg tror også at hvis du kan snakke med noen som ikke er i familien om dette, noen profesjonelle, at det vil være bra for deg nå, for det virker som det er mye du tenker på. Og det kan være bra å få snakket skikkelig igjennom det med noen som står utenfor dette, men også uten mannen din, bare sånn at du får snakket fritt om det du kjenner på uten å måtte ta hensyn til han på en eller annen måte.

9

Det er det som er litt trist nå da, at jeg har nevnt tidligere at jeg vil splitte lag. Men så ble jeg og fortsetter å prøve. Å da er jo han utrygg som bare det og bygger en mur for å beskytte seg selv. Så jeg gjør det ikke enklere for han, men er jo ikke vondt ment fra min side. Er bare at jeg også er bare et menneske. Så han føler seg nok mye dårligere nå pga dette.

Jeg har spurt han om hva jeg kan gjøre for å gi han glede, gjøre noe for han. Men det er ingenting.
Han kan gi meg med å være med å gå en tur. Men han liker det ikke. Så orker ikke å “tvinge” han hver dag. Men det gir han litt med å gå tur med meg, for han vet jeg liker det.

Jeg får heldigvis pratet fritt med noen profesjonelle, ikke psykologer, men sykepleiere. Da alene. Å prater av og til med parterapeuten alene. Ikke alt jeg kan fortelle fremfor kjæresten.

10

En del erfaring rundt dette men vil ikke akrove pffentlig. Send en pm om du ønsker.
Søk også opp borderline :)