Hei
I år er det min første jul som «frisk» fra spiseforstyrrelse på lenge og jeg har det helt jævlig.
Julen har alltid vært vanskelig på grunn av all maten og kommentarer angående mat, men nå når jeg er «normal» vektig så føler jeg ekstra press på at jeg skal synes at alt er bra angående mat.
Jeg og mamma var en tur på kjøpesenteret for å gjøre ferdig julegave handler på fredag og der møtte vi på en venninne av mamma.
Hun mente det sikkert godt men hun sa «så fint så se at du har gått opp i vekt, jeg er stolt av deg» og hjertet mitt sank…
Selvom jeg er «frisk» så er det fortsatt vanskelig og en konstant kamp mot meg selv for å ikke få tilbakefall. Og slike kommentarer knuser meg og tankene begynner å surre om at jeg er blitt for stor eller om jeg må kutte ut mat så jeg ikke legger på meg enda mer osv…
Det er liksom like forferdelig for tankene når noen sier jeg har lagt på meg og når noen sier jeg har gått ned i vekt.
Før var det kommentarer som matet tankene mine med å fortsette å gå ned i vekt, da var der kommentarer som «oi! Du har blitt tynn» og da er det tankene mine som sier «så jeg var ikke tynn før, da er det bra at jeg har gått ned i vekt.
Andre ganger var det folk som sa «du har gått ned i vekt! Du ser bra ut! Hva er hemmeligheten?»
Da matet det tankene mine med at jeg gjør en god jobb og at det virker så da må jeg bare fortsette!
Det er en evig kamp selvom jeg er erklært frisk…
Jeg får ikke sove ordentlig pga tankene angående julen, det høres så teit ut men det er sånn det er for meg.
Noen sier jeg må ikke tenke sånn for det er egoistisk siden andre sulter og ikke får mat mens jeg sliter på grunn av at jeg får mat og blir tvunget til å spise…
Det får meg til å skamme meg i tillegg som ikke akkurat hjelper
Det er så gjenkjennbart det du skriver. Jeg har aldri slitt med undervekt, snarere tvert imot. Men når jeg gikk ned over 50 kg på et års tid, og noen fortalte at jeg ikke måtte gå ned mer. At jeg har blitt for tynn… Det føltes egentlig helt jævlig ut. Selv om de bare mener det godt, så er man liksom ikke bra nok uansett hvor mye man prøver. Og den følelsen trigger noe i meg. Folk forstår virkelig ikke hvor jævlig det kan være å ha en spiseforstyrrelse, den ene eller andre veien.
Jeg kommer til å høres ut som helsepersonell når jeg sier dette, og jeg er definitivt ikke helsepersonell. Men i en tid som jula tror jeg det er viktig å “slippe taket” og la seg selv bare følge familie med maten og det som følger. Selv om den kosen mange tenker på med julemat sannsynligvis for deg og meg føles som tortur rett fra stekeovnen.
Jeg sliter veldig med depresjon, og et verktøy innen kognitiv atferdsterapi som jeg bruker mye er å skrive ned tankene om det som skaper følelsen. Dermed setter jeg premisset for hva det er. Deretter setter jeg meg et tidspunkt og/eller dato som jeg skal se over det jeg har skrevet. Stort sett er dette samme dag, bare senere. Og med dette skal man på en måte prøve å gi slipp på tanken fram til man tar det opp igjen og ser på hva man har skrevet. Du kan jo prøve det, iallfall. Eller sette deg et mål om at du skal få kose deg til ett måltid hver dag når jula og julematen har dukket opp.
Mitt problem med regler er at man føler seg så dårlig hvis man ikke klarer å følge de. Så det kan være et problem, men også en mestringsfølelse når man følger reglene man lager.
Håper dette kan ha vært til nytte, eller til noe hjelp videre inn i jula. Og jeg håper du får en fin og god jul uavhengig av tankene dine og hvorvidt du tar noen av rådene mine til etterretning. Bare send meg melding hvis du ønsker å snakke mer eller har spørsmål knyttet til noe av det jeg skrev.
God jul!
Hvordan går det me dere nå?
Har dere det bedre me dere selv eller føler dere at dere er på samme sted som i fjor?