Jeg har slitt med sosial angst i hele mitt liv. Den vanlige behandlingen mot dette er jo eksponeringsterapi, men når jeg prøver dette så opplever jeg ikke bedring. Føler heller at det blir verre, blir nervøs og føler jeg sier masse dumt. Føler at ingen liker meg og alle syns jeg er håpløs. Andre som opplever dette eller har noen gode råd?
Hei.
Jeg trodde selv at eksponeringsterapi handlet bare om å gjøre det jeg var redd for, men det er noe som kalles sikkerhetsadferd, og hvis man fortsetter med det, så får man liksom bekreftet det man er redd for.
Har du gjort det alene, eller fått hjelp med det?
Jeg veldig nytte av å bli bevisst hva jeg er redd for, men når jeg liksom ikke greier å komme meg ut av alt jeg gjør for å beskytte meg selv når jeg er redd, så greier jeg ikke å teste det ut heller, om det stemmer det jeg er redd for eller ikke. Slik at da kan den dårlige følelsen bli forsterket. Det er fordi jeg blir så redd og nervøs at jeg blir overveldet, og da er det vanskelig å få tak i en selv, liksom.
En del av eksponeringsterapien er å greie å flytte fokuset ut, over på noe annet enn det som skjer inni en, men hvis man ikke greier det, så greier man heller ikke å ta innover seg at folk reagerer annerledes enn man forventer eller/og at det ikke er slik man er redd for, og da er det bare det du kjenner på selv som man merker og som er i fokus. Og at man da kan trenge å øve først på å greie å ha fokus på noe annet og roe ned nervesystemet slik at det ikke er like på vakt for fare. Jeg har selv måtte jobbe med det. Det er da en del av min angst som sitter så dypt og hvor jeg stadig fortsetter med de metodene jeg har hatt for å beskytte meg selv i de situasjonene hvor jeg er redd, som jeg trenger hjelp med. Men jeg skal få det nå. Det hjelper å kunne fortelle om dette til noen som viser forståelse for at man kan ha det slik.
En forsvarmekanisme man kan ha, er selvkritikk, noe som vel er noe som kan spille veldig inn når man har sosial angst. At man har brukt det å kritisere seg selv for å unngå angrep eller kritikk fra andre. Den kan sitte ganske så dypt.
Mindfulness og medfølelse er de metodene jeg har lært å bruke i forhold dette å få mer ro, kunne skifte fokus og være vennligere mot meg selv, slik at jeg også kan unngå å stresse meg selv mer opp når jeg gjør ting jeg er redd for, men greie å være roligere og stå mer i følelsene. Det er da en del prosess, men jeg har kommet godt på vei på de fleste områdene. Det er litt steg for steg, sånn stå i situasjoner som er utfordrende, men som ikke er overveldende, og så stadig jobbe seg oppover. Det er iallfall slik jeg opplever det. Og at det er viktig å ikke skulle presse seg selv til å ta et for stort steg, slik at man blir overveldet og ikke får noen følelse av mestring, men at det heller blir en ny vond og dårlig opplevelse, som igjen forsterker angsten.
Har du noen oppskrift du har fulgt når du har prøvd på eksponeringsterapi?
Det hjelper meg også når jeg forstår akkurat hva det er jeg så redd for, og gjerne hvorfor jeg er det. De situasjonene nå hvor jeg er så redd som jeg ikke helt får til, så vet jeg heller ikke helt hvorfor jeg er så redd, fordi jeg alltid har vært det. Og jeg liksom har trodd at jeg var slik eller måtte være slik - at jeg ikke ville få til eller kunne gjøre de tingene.
Ellers har jeg nå begynt å tenke at man er faktisk er veldig tøff når man tørr å gjøre noe man er veldig redd for å gjøre, når man prøver på å gjøre det. Det er så mye vanskeligere å gjøre noe man er redd for, og som man gjerne har dårlige erfaringer med enn tidligere, enn for dem som ikke har noe problemer med det, bare har gode erfaringer og ikke er redd for de tingene. For meg hjelper det veldig å minne meg selv på det, fordi jeg har tenkt dårlig om meg selv fordi jeg har vært så redd og ikke fått til ting.
Jeg håper dette kan føles iallfall litt nyttig ut :)
Tusen takk for svar! Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg får ikke noe hjelp nå, har forsøkt tidligere men følte de ikke hadde peiling. Det eneste de sa var at jeg måtte gjøre det jeg var redd for. Og det hjalp jo ikke. Jeg har blitt mobbet i barndommen og opplevd mye avvisning, så er veldig bevisst på kroppspråket til folk jeg møter, om de viser noe tegn til å ikke like meg. Og det opplever jeg ofte. Føler det er noe med meg folk reagerer negativt på. Når jeg var ungdom fikk jeg alltid høre at jeg var så sjenert, og da følte jeg det var veldig feil. Tror kanskje jeg begynte å overkompensere med å snakke mye selv om jeg følte meg utrygg, mens egentlig følte jeg bare at jeg dummet meg ut og ikke mestret situasjonen. Fikk alltid høre at jeg var så følsom og det var også feil. Har oså hørt at jeg ikke må ta meg selv så høytidelig, men føler heller at det er motsatt. Dette med sikkerhetsadferd har jeg hørt om, må nok tenke litt mer på hva jeg gjør der. Av og til blir jeg bare stiv av skrekk og ser ned i bakken. Har nok mye selvforakt pga. mobbingen. Er veldig vanskelig dette med sosial angst…
Hvor har du forsøkt å få hjelp? Det var ikke særlig til hjelp hvis de bare sa at du måtte gjøre det du har redd for. Kunne du kanskje snakket med legen din om dette, at du ønsker hjelp med dette. Det går an å spørre om spesifikk hjelp også, sånn at du ønsker at noen skal hjelpe deg med eksponeringsterapi. Men jeg syns du burde fått hjelp med dette. Det ville iallfall vært nyttig for deg.
Noen ganger sier de bare sånne ting - gjør det, og så hvis man ikke protesterer på det og forteller dem at det er vanskelig for en og man trenger hjelp med det, så kan de tenke at problemet er løst bare ved at de sa det. Jeg har selv også godtatt for mye slikt før, nå har jeg endelig fått skikkelig hjelp, eller er på vei til å få det.
Jeg har forsøkt psykolog tidligere, også snakket med legen. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, var ikke flink nok til å si fra. Hadde problemer med tillit, så med en gang jeg opplevde at de misforstod noe jeg sa så ble jeg utrygg. Hadde nok sosial angst der også, har alltid hatt legeskrekk. Godt at du har fått hjelp, ønsker deg lykke til! Jeg prøver å se videoer på Youtube, finnes mye der om sosial angst, så håper det hjelper etterhvert. Føler meg tryggere når jeg kan sitte hjemme å se på video enn å måtte møte opp på et legekontor.