Jeg skammer meg så over meg selv og situasjonen min. Sliter veldig med sosial angst, og det har påvirket (tatt over) hele livet mitt. Ikke fullført vgs, aldri vært i jobb og er ufør. Føler meg verdiløs og ubrukelig, har aldri gjort noe som helst. Noen andre som sliter like mye med sosial angst? Føler meg som den eneste. Bare å legge ut dette synes jeg er skummelt og gjør meg urolig. Føler meg så patetisk.
Du er absolutt ikke den eneste som sliter med sosial angst og skam. Det er så lammende og fælt å ha det slik. Og dessverre så forståelig når du er i din situasjon. Selv har jeg de siste årene fått god hjelp til å få redusert skammen, og jobbet mye med angsten min. Men jeg har også måtte lære meg å se verdi i meg selv bare ut fra den jeg var og det å gjøre gode ting for meg selv, og ikke ut ifra hva jeg presterte eller jobb osv.
Så bra at du turte å legge ut dette! Jeg vet at det kan være en stor overvinning, så bra jobbet :)
Alle mennesker har en verdi i seg selv, du også :)
Du skulle ha fått hjelp til å få fullført videregående eller å komme deg i en eller annen slags jobb, og/eller hjelp med den sosiale angsten. Har du ikke fått noe som helst hjelp?
Tusen takk for hyggelig svar :) Jeg har også prøvd å jobbe med dette, men synes det er veldig vanskelig å se verdi i meg selv. Kan på en måte se det med fornuften, og vet at familien er glad i meg, men føler meg likevel ganske verdiløs.
Har fått hjelp. Gått i terapi over lengre perioder flere ganger, men ikke fått så mye utbytte av det, så har gitt det litt opp. Det er jo en sosial situasjon, så det ble til at hver time bare ble noe å komme seg gjennom. Ble aldri særlig trygg i den situasjonen, så da var det ikke så hjelpsomt.
Det er mange år siden nå, men da jeg gikk på vgs fikk jeg tilrettelagte timer med en lærer i en periode. Men tok aldri eksamen i noen fag, det ble altfor vanskelig. Husker jeg søkte om å få skriftlig eksamen i et fag (i stedet for muntlig), men fikk avslag på det. Men skriftlige prøver var også veldig vanskelig, hadde mye prestasjonsangst.
Det er hyggelig at du satte pris på svaret mitt :)
Jeg kan kjenne meg igjen i det at terapi i seg selv blir utfordrende fordi det er en sosial setting. Jeg har selv vært til diverse psykologer veldig kort for mange år siden, og jeg tror jeg hadde det samme problemet, at jeg aldri egentlig følte meg trygg i situasjonen, men jeg forsto det heller ikke da. Jeg syns det er imponerende at du har den innsikten slik at du ser at det er slik for deg.
For meg har det hjulpet å finne bøker og informasjon som kan hjelpe meg, og jeg har lært metoder som kan trygge meg og gjøre meg roligere - de har veldig mye å si. Det føles nå ut som jeg kan ha meg selv på mitt lag, og jeg vet hva jeg skal gjøre når panikken kommer eller jeg blir veldig urolig eller redd, samtidig som jeg kan vurdere hva jeg skal ta tak i og hva jeg skal la gå eller vente med, mye bedre enn før. Det tror jeg har vært helt avgjørende for meg for å kunne søke hjelp igjen, og at jeg nå faktisk greier å nyttegjøre meg behandlingen.
Jeg tror mange har det slik. Jeg kan også føle meg verdiløs og ubrukelig ofte… Har jobbet noen år i helse og med mennesker, samtidig er jeg selv blitt 100% sykemeldt og har vært det i over et halvt år nå… disse følelsene har jeg også kjent på… Men ÉN ting jeg har lært, er at våre følelser også lyver for oss, for er det ÉN ting vi er, så er det VERDIFULL ❤️
Det er sant. Og jeg ser absolutt verdien i andre, men når det kommer til meg selv så står følelsene veldig i veien. ❤️
Har heller aldri vært i jobb, kun arbeidsutprøving. Er også ufør. Fullførte VGS på et tilrettelagt skoletilbud, etter å ha prøvd et par ganger på vanlig VGS. Kjenner på mye det samme. Det blir jo gjerne til at man sammenligner seg med andre, selv om man prøver å la være. Er alltid redd for å møte på mennesker jeg vokste opp med, som kanskje kunne finne på å prate til meg. Er ikke interessert i å prate om hvordan livet mitt ser ut nå til fremmede eller noen jeg kjente for mange år siden. Det gjør det jo veldig vanskelig å skulle prøve å komme i kontakt med folk. Utvide det bittelille nettverket jeg har, som jo er det jeg ønsker :)
Det skjønner jeg veldig godt. Jeg er også redd for å møte folk jeg f. eks. har gått på skole med. Av og til hvis jeg ser noen på butikken, så gjemmer jeg meg litt til de går ut. Jeg ønsker også mer kontakt med folk, men det er jo så vanskelig. Det er så vondt å sitte hjemme og være ensom, men likevel ikke tørre å gjøre noe med det.
Jeg er i samme båt som deg
Takk for svar. Vondt å ha det sånn. ❤️
føler å be til gud hjelper meg
Så bra at det hjelper deg. Jeg er ikke religiøs selv, men for meg kan f. eks. det å være i naturen eller sammen med dyr hjelpe.
Håper vi klarer å bli sosiale en dag
Ja, det håper jeg også.
Du er jo fantastisk god til å skrive.
Tipper det er mange ressurser i deg! Og hemmeligheten er at du vet godt hva de ressursene er😊
Hvis du bor i en større by, så finnes det garantert et lavterskel “sted å starte”. F eks turgruppe. Nav har også tilbud, ikke bare mot jobb! Spør dem😊
Tusen takk😊 Det finnes nok noen muligheter, men jeg synes det er veldig vanskelig. Så jeg tør liksom ikke.
Du skal bare prøve å skrive til nav, like fint som du skriver her! Vær ærlig om hvordan du har det, og at du praktisk talt er “livredd”. Noen kommer til å ta kontakt og ofte er det veldig hyggelige folk!
Takk for tips😊
Så tøft gjort av deg å legge dette ut. Din åpenhet vil hjelpe flere. Det er så mange, som har det slik, som også kjenner på det å være alene om disse tankene og følelsene. Du er verdifull uansett. Husk at våre følelser ikke alltid er sanne, og at det vi forteller oss selv, ikke alltid stemmer. Får du noe hjelp å håndtere denne angsten? Personlig synes jeg det hjelper å går fjelltur, eller bare komme seg ut døren, presse seg, uansett hvor vanskelig det er. Det hjelper å kjenne på mestringsfølelsen.
Vil du prate mer om det, så er jeg her. Jeg har også hatt mye angst hele livet. Jeg har kjent på sosial angst selv, men ofte får jeg det når jeg har hatt mye angst og er blitt veldig sliten…
Tusen takk.❤️ Jeg har gått en del i behandling tidligere, men gjør ikke det nå.