Siden starten av puberteten har jeg hatt episodisk migrene 1-2 ganger i året. Denne har aldri plaget meg før jeg fikk mitt første barn i 2022. Barnet ble født og migrenen økte til 2-3 anfall i uken med få hodepinefriedager mellom anfallene, den var nå blitt kronisk.
Utprøving av forebyggende medisiner ble påbegynt og sykemelding fra jobb måtte til. Etter utprøving av flere forskjellige forebyggende fant vi ut at botox var neste steg. Botox ble prøvd i en periode på ett år uten særlig hell.
Høsten 24 ble jeg gravid med barn nr. 2, og migrenen bedret seg unger graviditeten. Barnet ble født i sommer og migrenen kom tilbake bare få døgn etter fødsel.
For øyeblikket kjenner jeg på en håpløshet over at sykdommen ikke tennes, og jeg som mor må hysje på barna mine fordi hodepinen tar overhånd. Mannen jobber turnus og jeg er derfor mye alene med barna.
Det var ikke slik livet skulle bli, jeg skulle ikke bli en byrde for familie, samfunn og arbeidsgiver. Jeg skulle være livsglad, gi til samfunnet, fungere i jobb. Jeg skulle bli en mor med overskudd til å gi ungene mine masse opplevelser og lek, ikke bare sofakos og en trygg armkrok.
Det gjør meg vondt å lese hvor tungt du har det — både smerten fra migrenen og følelsen av å ikke strekke til som mor og partner. Du står i en urettferdig situasjon: kroppen svikter når du mest trenger å være til stede, og det er helt forståelig at du føler deg både fortvilet og ensom.
Du gjør så mye viktig, selv om det ikke føles så: det å være der for barna dine med trygghet, ro og nærhet er helt grunnleggende for dem. Sofakos, en varm armkrok og rolig nærvær gir barn trygghet og kjærlighet på en måte som aktiviteter og utflukter ikke alltid kan overgå. Det er ikke en mindreverdig måte å være mor på — det er omsorg i praksis.
Det du beskriver med skiftarbeid, mye ansvar alene og kronisk smerte er en stor belastning for både kropp og sinn. Følelser av skam og bekymring for å være en «byrde» er vanlige, men urettferdige mot deg selv. Du gjør så godt du kan under svært krevende forhold.
Forslag som kan gi litt støtte akkurat nå:
-
Tillat deg selv å sette ord på begrensningene — slå av perfeksjonskravet. Små justeringer i forventningene kan gi mental luft.
-
Ta kontakt med fastlege/nevrolog for å diskutere nye behandlingsmuligheter (inkl. CGRP-antistoffer, re-evaluering av medikamentplan etter fødsel) og for eventuell henvisning til smerteklinikk eller tverrfaglig team.
-
Søk praktisk hjelp der det er mulig: midlertidig avlastning fra familie, venner eller helsetjenester; lokale foreldregrupper eller frivillige tjenester kan avlaste korte stunder.
-
Vær åpen med partneren om hvordan angsten og smerten påvirker deg. Kanskje dere kan planlegge konkrete bytter i turnus eller små tiltak som letter hverdagen.
-
Kort, praktisk selvomsorg når et anfall ikke tillater mer: mørkt, stille rom, kalde/varme omslag, avgrenset skjermtid, enkel smertelindring som fungerer for deg.
-
Vurder å koble deg til støtte fra andre med migrene (nettgrupper eller pasientforening) — det kan redusere følelsen av isolasjon og gi praktiske tips.
NB! Jeg støtter meg innimellom på gpt for å bli flinkere med empati.