føler smerte er den eineste tengen som hjelp. får angst anfall daglig og det er så slitsomt.
alt føles som fare og fysisk smerte er det eneste som hjelper med det. men også kommer fra en intens hat for meg selv for å aldri være god nokk for noen eller noe.
å sitte alene med alt det der hvor man føler smerte er den eneste vennen man har er ikke artig..
Trist å høre, for du er god nok; det tviler jeg ikke på.
Når det gjelder angst, er det å sette ting i perspektiv noe som kan være til stor hjelp, for når man tenker godt etter, er vi jo bare små mennesker som lever her på denne planeten som vi kaller jorden, omgitt av et enormt verdensrom; i bunn og grunn er vi bare støvfnugg i universet; støvfnugg i evigheten.
Det samme gjelder problemer man står ovenfor som kan virke så store der og da, men som - når alt kommer til alt - er like små, like ubetydelige når man betrakter dette fra en større innfallsvinkel. Om 100, 500, 5000 eller 50.000 år vil alt likevel være glemt, uansett hvor stort dette enn kan virke idag.
Slik at å tenke på denne måten, betrakte stjernehimmelen og tenke over hvor lite alt rundt oss til syvende og sist er, kan være til stor hjelp i forhold til angst; livet er ingenting å frykte, ingenting å være redd for.
Håper uansett at du tar vare på deg selv, for verden trenger deg som akkurat den du er; i et enormt univers er du den eneste som er deg selv, og dette gjør at du er i stand til å tenke og føle noe ingen andre kan; ingen andre kan erstatte deg, og nettopp derfor er du så dyrebar.
Ønsker deg det beste videre, og håper alt ordner seg for deg.