jeg vet ikke hvorfor jeg skriver denne medlingen, jeg har følt meg så tom i det siste, jeg prøver, jeg går på trening, prøver å fikse meg selv, men føler meg så sliten og ødelagt. at det er ikke noe vits å prøve lenger, jeg har gjennom livet mitt helt siden jeg var barn taklet utfordringer, mens andre barn kunne hadde det gøy kunne, så hadde jeg aldri sjansje for det.
jeg ser på verden rundt meg og ser folkene rundt meg som anner ikke hvor privilgerte det har det, å ha en mor, far, å ha kjærlighet i livet dems. at det har muligheten andre kan bare drømme om, at de har støtte rundt seg, som andre kommer aldri til å få.
prisen å overleve er for høy, jeg har mistet deler av meg som jeg kommer aldri til å få tilbake, jeg har mistet evnen min å gråte, samtidig som jeg ser andre klare å gråte så lett pga 1000kr bøte som livet dems er ødelagt. folk andre ikke hvor privilgerte det er i denne verden.
jeg sitter med kniv å hånda min dytter den i brysten min bare å føle noe som helst, på bevis at jeg lever, bare at jeg skal føle noe som helst, jeg har blitt lei av en hjerte som ikke banker leve, som vil ikke leve, jeg har blitt lei å ha på meg denne masken som jeg har hatt hele livet mitt.
jeg hater megselv hvert eneste gang jeg ser megselv i speilet, jeg hater livet mitt, jeg hater omstendighetene mine, jeg har blitt lei, at folk forteller meg at jeg kan bruke erfaringene mine å hjelpe andre, at jeg kan bruke dem som ressurser, når jeg bare kan se mørket i livet mitt.
folk rundt meg prøver å endre persektivet mitt, men det føles mer som at det prøver å bagataliserer alt jeg har vært gjennom i livet. folk prøver å fortelle meg at jeg sterk, det er jeg ikke, jeg føler bare at det har blitt en vane for meg å overleve, gang på gang. samme som for noen det er å puste, så har det blitt for meg å overleve,
men hvor lenge skal dette fortsette, jeg har blitt lei av denne vane jeg vil bli ferdig med dette. jeg vil få en ende på dette hvor jeg kan endelig få fred, hvor jeg trenger ikke å beskymre meg for noe som helst, hvor jeg kan endelig la maskene ned, hvor jeg trenger ikke noe mer skuespill i livet mitt.
folk forteller meg at livet er ikke enkelt, at det er ikke alltid smiler, at man må gjennom utfordringer i livet for finne seg selv, at livet er som en bølge med opp og ned turer. da lurer på hvis det faktisk vet hva det snakker om.
ja livet skal ikke være enkelt, men skal livet virkelig være så vanskelig, at når man står i en forbannelse, at man blir dratt ned hvert eneste gang, at selv når hjernen din prøver å slette deler av deg, så hjelper det ikke, når du som barn roper om hjelp men verden nekter å se ropen din, når du tør å ta telefon å ringe etter hjelp bare for ikke trodd. hvor mange ganger skal dette skje,
hvor mange ganger skal man overleve, hvor mange ganger skal man klare å stå på beina, hvor mange ganger skal man gå fremover, jeg klarer ikke lenger, jeg har blitt lei av denne mørkheten som vil ikke la meg være fred, jeg har blitt lei av å overleve, jeg har blitt lei av denne verden, jeg har blitt lei av denne bagataliseringen, jeg har blitt lei, av denne masken på meg. dette er ikke en liv
dette er helvete