Hvordan klarer folk å stå i det når det er på sitt verste? Jeg har slitt omtrentlig hver eneste dag nå i to år med mørke tanker og «stemmer i hodet». Stemmer og tanker om at alt ikke betyr noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. Skal jeg ende det? Det er ikke noe gøy når jeg kan relatere til sangen «Styggen på ryggen».
Jeg føler at jeg står på stedet hvil permanent. Ingenting går min vei. Planer og drømmer går stadig i knus. Kjærlighetslivet eksisterer ikke. Og ufattelig mye mer som skaper dårlige tanker og dårlig selvbilde. Har jeg trukket taper loddet i livslotteriet? Hva faen er vitsen lenger?
Jeg orker faen ikke mer og har «prøvd» én gang, men jeg feiget ut. Skyldfølelsen ovenfor min familie og venner stoppet meg i siste liten før det knytte tauet rundt halsen min stoppet pulsen min.. Kanskje det var ett tegn på håp? Jeg vil ikke være på jordkloden lenger, men jeg vil ikke, ikke være her. Det er så ensomt, men folksomt. Det er vanskelig å sette ord på mitt liv og følelser.
Jeg liker veldig godt å skrive; prøver derfor å sette ord på det, men denne teksten:
Det er en stille kamp ingen ser fra utsiden. Jeg går rundt med et smil, mens hodet mitt skriker lavt. Tankene kommer som gjester jeg aldri inviterte inn. De setter seg i hjørnet og hvisker at jeg er ferdig, at verden går videre uten meg. Noen dager tror jeg på dem. Andre dager holder jeg bare ut. Jeg teller pust, ikke håp. Minutter, ikke drømmer.
Men midt i alt dette finnes det noe sta i meg.
En liten rest som sier: ikke i dag. Kanskje ikke i morgen heller. Bare… ikke nå. Og noen ganger er det nok.