Mann 23, tanker

[freal]

Hvordan klarer folk å stå i det når det er på sitt verste? Jeg har slitt omtrentlig hver eneste dag nå i to år med mørke tanker og «stemmer i hodet». Stemmer og tanker om at alt ikke betyr noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. Skal jeg ende det? Det er ikke noe gøy når jeg kan relatere til sangen «Styggen på ryggen».

Jeg føler at jeg står på stedet hvil permanent. Ingenting går min vei. Planer og drømmer går stadig i knus. Kjærlighetslivet eksisterer ikke. Og ufattelig mye mer som skaper dårlige tanker og dårlig selvbilde. Har jeg trukket taper loddet i livslotteriet? Hva faen er vitsen lenger?

Jeg orker faen ikke mer og har «prøvd» én gang, men jeg feiget ut. Skyldfølelsen ovenfor min familie og venner stoppet meg i siste liten før det knytte tauet rundt halsen min stoppet pulsen min.. Kanskje det var ett tegn på håp? Jeg vil ikke være på jordkloden lenger, men jeg vil ikke, ikke være her. Det er så ensomt, men folksomt. Det er vanskelig å sette ord på mitt liv og følelser.

Jeg liker veldig godt å skrive; prøver derfor å sette ord på det, men denne teksten:

Det er en stille kamp ingen ser fra utsiden. Jeg går rundt med et smil, mens hodet mitt skriker lavt. Tankene kommer som gjester jeg aldri inviterte inn. De setter seg i hjørnet og hvisker at jeg er ferdig, at verden går videre uten meg. Noen dager tror jeg på dem. Andre dager holder jeg bare ut. Jeg teller pust, ikke håp. Minutter, ikke drømmer.
Men midt i alt dette finnes det noe sta i meg.
En liten rest som sier: ikke i dag. Kanskje ikke i morgen heller. Bare… ikke nå. Og noen ganger er det nok.

[Einjente]

Hei, æ er bare ei tenårig jente og dette betyr sikkert ikke mye, men æ ville svare på dette for deg. Jeg sliter med selvmordstanker selv. Men de er mindre, og rammer ikke meg og livet mitt for mye, men noen ganger kommer det episoder der jeg planlegger hvordan jeg skal gjøre det når jeg er alene på rommet. Men mesteparten av tiden er det små tanker, «jeg fortjener ikke å leve» «kan en bil bare komme å kjøre rett i mæ» «æ orker ikke mer» jeg følte dette mye i dag. Det beste jeg kan komme med er å snakke med noen. Si det til en du stoler på. Jeg tenker på selvmords tanker som noe som fyller hjernen din som vann. Fyller du det for mye uten å helle det ut vil det snart blokke din sans for fornuft og virkelighet og til slutt står du der med tauet rundt halsen uten å vite hvordan du havnet der. Ofte er grunnen til av vi tenker som vi gjør, vår egen feil. Vi har latt disse tankene blokkere for mye, så vi ser ikke folkene som bryr seg. Det trenger ikke en gang å være en skjent, det kan være en som de frivillige på denne nettsiden. De er her fordi de bryr seg. Jeg vet ikke hvor du er i livet nå, åssen du har det eller hvem du er, men du er verdt mer enn dine tanker. Du er veldig flink til å skrive følelser og setter ord på vanskelige temaer veldig fint. Gi deg selv en grunn til å skrive fine ting, hyggelige ting som ikke mater på den mørke skyen av vonde tanker. Du er verdt mer enn en beslutning som sier så lite om hvem du er. Håper du har det fint, hilsen jente 16