Eg gå rundt kvar dag jævla sliten. Orker ikkje meir. Eg vil prate med folk, men eg har alltid vært det glade sjølv om eg er den som har gått gjennom mest shit. Nå bare orker eg ikkje meir. Det er så jævleg med press i det siste med skule og alt shit. Eg har tenkt så jævla mange ganger på å bare ta livet mitt.
Eg vil ikkje leve men eg vil ikkje dø? Eller vil ikkje leve men KAN ikkje dø?
Tankene mine går konstand, “Det blir betre uten deg her”, “Bare dø, du er stygg”, "“Du er ein så jævla stor dissapointment”. Alt presset og gamle minner blir for mykje.
Eg er redd
Redd av meg sjølv for eg veit ikkje kva eg har evnen te å gjere. Eg er redd av meg sjølv og for meg sjølv. Og for andre.
Eg prøvde å ta livet mitt i februar, men eg greide å stoppe meg sjølv for alle angre tankene kommer.
Eg har ein person, EIN person som veit om att eg har prøvd.
Eg tenker alltid “Tenk så enkelt det er å bare hoppe der ifrå, henge der, ta den kniven.”. Eg sliter allerede med selv skading.
Kva skal eg gjøre??
EG er så jævleg redd for å gjøre det igjen for eg veit det vill skje. Kva viss eg lykkes? Kva vil skje??
Eg er redd for kva eg har evnen te å gjera, kva tankene mine har evnen te å gjere.
Stemmene i hodet er for høye og dei blir høyere og høyere.
Eg orker ikkje meir.
Eg er redd.
Eg er livredd.
Jente 16 år 1vgs studiespess
Har du noen å snakke med?
Det er viktig at du snakker med noen?
Hjelpeapparatet?
Det høres virkelig ut som du har det vanskelig, og jeg skjønner du er redd når du har det slik.
Vet at det er press nå for tiden. Altfor mye press. Er ikke slik det burde være kjære deg. Det er ikke din feil.
Du er viktigere enn dette presset, selv om jeg skjønner at det dessverre går utover deg.
Veldig leit.
Kanskje du bare skal skuffe dem, de som du er redd for å skuffe. Hvorfor skal du gjøre dem fornøyde? Det er du som skal være fornøyd livet ditt.
Hei,
Først og fremst vil jeg si at det du deler her er veldig modig, og jeg er glad for at du skriver om hvordan du har det. Det er tøft å kjenne på så mye press, ensomhet og smerte – spesielt når tankene føles så tunge og skremmende.
Det er helt normalt å være redd for hva tankene dine kan føre til, og det viser at du fortsatt har en del styrke inni deg. Det at du har klart å stoppe deg selv tidligere, selv når det har vært vanskelig, er en viktig ting å huske på. Det betyr at du har en slags beskyttelse mot deg selv – selv om det ikke alltid føles sånn.
Jeg vil oppfordre deg til å prøve å snakke med den ene personen som vet om hva du går gjennom, og kanskje også en voksen du stoler på – som en lærer, helsesykepleier eller en annen i familien. Det kan føles skummelt, men det er viktig at du ikke bærer alt alene. Du fortjener å bli møtt med forståelse og hjelp.
Hvis det blir ekstra vanskelig, finnes det også hjelpelinjer hvor du kan snakke anonymt med folk som virkelig vil hjelpe deg gjennom det du føler. Det kan være en trygg måte å få utløp for det som er inni hodet ditt uten å bli dømt.
Det du føler nå er ikke unormalt, men det betyr ikke at det kommer til å vare for alltid. Det finnes hjelp, og det finnes folk som bryr seg om deg og som ønsker å støtte deg. Jeg håper du kan gi deg selv tid til å få den hjelpen du trenger.
Ta vare på deg selv, og husk at du er viktig – akkurat som du er.