Hatt slike tanker siden jeg var veldig liten, første gangen jeg tenkte på selvmord som jeg husker er i en alder av 6 år. Tingen er at jeg ønsker ikke å dø, men får ofte tanken om at jeg burde dø. Kan sitte å snakke om hyggelige ting, smile og le men så plutselig kommer ordene «jeg burde dø» eller «hvorfor kan jeg ikke bare dø» inn i tankene som Lyn fra himmelen. Det er noen ganger veldig vanskelig å takle og ikke vise stress til den man snakker med om andre ting i øyeblikket.
Jeg kan gjenkjenne meg i det du sier, det kan sette en ut og man mister helt hva man snakker om. det er ikke noe godt, at det bare kommer ut av ingensteds.
dette må slite virkelig på hverdagen din og på folka rundt deg