Så jeg lurte på om noen har noen som helst tanker rundt det jeg skriver. Isåfall hadde jeg blitt takknemlig for å høre innspill!
Jeg har masse selvmordstanker for tiden. Det vil si: disse plagsomme og slitsomme tankene (som sitter der et sted mellom følelser og tanker, om du skjønner hva jeg mener? Det er veldig «fysiske tanker», drar med seg hele humøret og følelsene), de kommer støtt og stadig. Jeg kan også bli lammet av dem, helt sånn ut av det blå får jeg det - nesten som en indre kritiker? Som ja, forteller meg at jeg ikke burde leve mer. Var for eksempel med venner en dag, og måtte bare gå bort fra dem og gjemme meg en stund, fordi jeg ble helt lammet av den der «du burde bare dø»-stemmen.
Og her er greien: jeg er ikke suicidal. Jeg kommer IKKE til å ta livet mitt. Jeg skjønner at dette er «bare» selvmordstanker. Men det er jo likevel helt forbanna slitsomt! Og jeg trodde egentlig at når man ikke vil ta livet sitt, verken bevisst eller ubevisst, og det ikke kommer til å skje, så skulle de tankene gi slipp.
Det vil si: jeg er IKKE deprimert! (Thank God). Jeg har vært det tidligere i livet, da er selvmordstanker liksom en del av «pakka». Men dette er annerledes. Vet ikke om jeg helt klarer få frem den forskjellen her….
Jeg står i mye for tiden. Det er skilsmisse, har vært vold i nære relasjoner, manipulasjon, identitetskrise…. Nok av ting til å kunne si at dette ikke et mitt livs peak. Men jeg vil virkelig ikke dø. Hvorfor må jeg da plages med disse tankene likevel??
Og en tilleggsting: kan det henge sammen med PTSD? At den «stemmen» egentlig er denne personen som har utøvd vold i mitt liv, som fremdeles får «prate inni meg»? Kan dette være en form for traume-respons? Eller flashback, om du vil?
Vet ikke om dette innlegget ga mening. Men nå har jeg i det minste fått lettet litt på trykket:) Takk for at du leste, og super-takk om du orker å svare meg noe!
Interessante nyanser, om det er ok å si. Jeg er velkjent med dødstanker som jeg vet jeg ikke realiserer, men er også kronisk deprimert. Dog noen ganger ikke like deprimert som andre, og da kan jeg nok likevel føle på suicidale tanker. Noe med at livet er et slitsomt kaos som aldri kan falle til ro, kanskje.
Takk! Så interessant at man kan ha det sånn. Har dette endret seg for deg? Altså at du for eksempel har klart å forholde deg til disse tankene med mer avstand etterhvert som du har «jobbet med deg selv»?
Jeg har fundert og lest om sammenhengen mellom impulskontroll og suicidalitet. Kan det hende at «vi» som har disse tankene vi dog vet vi ikke handler på, har opparbeidet en impulskontroll på dette området? En resistens, om du vil? Det liker jeg tanken på.
Men jeg er imponert over at du klarer beholde avstanden selv om du er deprimert. Det er en helt annen vanskelighetsgrad, spør du meg, og du høres sterk ut.
Takk Tittei. Det har unektelig krevet at jeg har maksimert alt jeg har av styrke for å holde meg gående. Ja, du kan jo si at tankene holdes mer på avstand via regulering av tanker og det å bli sterkere fysisk/bedre istand til å være fysisk. Du gjorde kanskje ting for å komme ut av dine egne depresjoner?
Hmmm… impulskontroll. Jeg er ganske impulsiv egentlig, men livet har liksom fått meg innpå et spor hvor impulser og følelser skulle eller måtte holdes under stor kontroll. Så kanskje det er noe i det du sier, at man er godt trent i å ikke følge impulsene.
Men egentlig har jeg alltid følt det som en svakhet, at jeg ikke greier å avslutte livet, pga dødsangst.
Det gir mening at denne “stemmen” er stemmen til den som har utøvd vold i livet ditt, og som fortsatt “prater inni deg”, at du liksom hører den stemmen og det den har sagt før.
Jeg har selv slike stemmer, ting folk har sagt til meg tidligere som jeg hører igjen. Jo, lengre tid det er siden sist jeg har snakket med dem, jo bedre blir det for meg. Og at jeg er klar over at dette er på en måte noen andre som snakker, noen som ønsker meg vondt. Og at jeg ikke selv ønsker meg dette.
Det er derfor jeg anbefaler konfrontasjon som metode, da må den samme stemmen innrømme sine feil, og på den måten overskrives det mentale lydopptaket. Mange har blitt kvitt sine negative tanker på den måten.
Det handler ikke alltid om å finne løsninger, man trenger ikke å finne løsninger på alt. Noen ting er det bra og like greit å bare godta at de er slik de er. Og det å føle gjør vi hele tida, det er vel egentlig slik vi erfarer verdenen på. Og det at vi føler ting, trenger ikke å bety at vi må agerer på det eller gjøre noe. Følelser kan få lov til å bare være følelser, vi kan registrere dem, skjønne hva de betyr og hvor de kommer fra, og bare la dem passere igjennom oss. Det å greie å komme seg igjennom krevende følelser, føle at man kan stå støtt i dem, det er faktisk en veldig godt opplevelse. Og det gjør meg tryggere på meg selv og på at jeg vil greie å håndtere ulike ting.
Jeg kan få lov til å føle det jeg føler, og du kan føle det du føler. Hvordan du skriver og reagerer på hva andre skriver, handler jo også om hvordan du føler.
Jeg tror dere begge har et poeng her. Og jeg tror en vesentlig faktor er at vi er forskjellige. Noen vil finne mye forløsning i det å få snakke om følelsene sine, og helst ikke at noen skal løse alt mulig for dem. Andre er absolutt ute etter konkrete løsninger, og ikke så interessert i å uttrykke følelser når noe uansett ikke kan fikses.
Jeg er nok mest sistnevnte, men jeg liker å forholde meg til førstnevnte også. Så her er det preferanser.
Jeg sliter også med slike ting men det var mye verre før.
Var mye mer langvarig deprimert før.
Jeg har kjøpt meg el sykkel og sykler mye og i starten var dørstokkmila lang men nå sykler jeg hver dag en times tid.
Så lenge det ikke styrtregner.
Jeg elsker naturen fordi når jeg er i den lever jeg her og nå ikke i min begredelige fortid.
Å være i naturen å se fugler og dyr, vakkert lysskiftninger, lyder og farger gjør meg lykkelig og glad.
Jeg og dama har kjøpt et digitalt speilreflekskamera og jeg kjører bil og sykler å tar bilder som overføres fra fotoapperat til pc.
Vi har fotoskriver å kjører ut bilder og rammer inn å gir i gaver.
Jeg legger ut bilder på fotonettsteder.
Det har tatt tid å bli flink men har aldri gitt opp.
Jeg har prøvet og feilet men tålmodighet gir resultater med å lage fine fotobøker på fotoknudsen å samle bildene.
Med psykisk sykdom er de små stegene så viktig ikke de store.
Jeg planlegger dagene etter dagsformen å går mye på dagsenteret å treffer likesinnede.
Jeg gjør noe jeg blir lykkelig av hver dag og liker morgenen godt.
Lese et ord for dagen å det er viktig å ha noe å se fram til som ferie og unne seg litt extra.
Jeg skriver 4 ting i en linjert takknemlighetsdagbok hver dag som får meg til å bli mer positiv.
Å bli negativ hjelper meg ikke og det vet jeg godt.
Å tørre å ta noen utfordringer å møte frykten er viktig men det er lov å ha vonde dager og gråte.
Lykke til å vet godt hvor tøft livet kan være.
Jeg ble mobbet verbalt og banket opp i 6 år på en barne og ungdomsskole hvor jeg ble et menneskevrak.
Jeg vet hvor tøft det er å reise seg igjen men det går an hvis en har litt støtte rundt seg og da er det godt å vite at jeg ikke er alene.
Mental helse er til stor hjelp og hjelpetelefonen.
Livet kan være noe dritt men det er godt også så vi må kjempe sammen det gir håp og varme.
Jeg liker å skrive dikt og har laget to diktbøker for egen maskin med bilder av naturen også.
Det hjelper å skrive ned tanker og følelser.
Lykke til.
Jeg elsker morgenen
Jeg elsker morgenen.
Se fuglene på fuglebrettet og de kvitrer så glad.
Tenke på de jeg bryr meg om.
Gjennom tankene på en reise i livet mitt dra.
Jeg elsker morgenen.
Kjenne kaffen lar kroppen våkne etter en natt.
Jeg er takknemlig for å se alt det store i det små.
Det er min verdifulle skatt.
Jeg elsker morgenen.
Legge opp noen planer som går an å få til.
Trene meg opp til å bli et best mulig menneske.
Ikke det egoismen ønsker og vil.
Jeg elsker morgenen.
La hjertet mitt snakke som venn jeg tar vare på.
Den praten kommer når alt er stille og godt.
Jeg ønsker det spirer og gror fra frøene jeg sådde i går.
Så fin melding å lese, veldig fint å høre hvordan du har greid å snu livet ditt og jobbe for alle de små, fine opplevelsene og at du gjør ting som er godt for deg. Virkelig bra jobbet :)
Jeg er helt enig i at det er de små stegene er så viktige. Store steg kan også fort bli overveldende.
Det var et fint dikt, det setter ord på noe jeg selv også har følt på i det siste, at det er en bunn og noe fast. Og noe som kan vokse og utvikle seg videre.
Det er veldig fint at du satte ord på det, jeg kjenner selv at det ikke er lett å gjøre det.
Takk for diktet og for å sette ord på denne følelsen <3