Jeg har gått i terapi i 2 månder nå, dette pga traumatiske hendelser, selvskading osv. jeg har så lenge hatt det veldig vondt psykisk, og det har på en måte blitt en del av Meg. selvom jeg ikke liker det, og det gjør meg syk. samtidig synes jeg det er vanskelig å skulle bli bedre, det er liksom skummelt å ikke skulle slite psykisk på en måte. jeg vil få det bedre, man samtidig er det veldig skummelt.
er det noen som har noe de kan dele rundt dette? noen som forstår hva jeg mener?
Jeg er livredd for forandring. Vet ikke om det blir det samme men..
Siden du nevner at problemene har blitt en del av deg, så kanskje du føler at du ikke helt vet hvem du er uten? Og da gir det mening at det blir skummelt.
Jeg forstår hva du mener. Det har liksom alltid vært en del av meg, så lenge jeg kan huske, depresjonen. Jeg visste hvordan det var å være deprimert, jeg viste ikke hvordan det var å ikke være deprimert. Det ukjente er alltid skummelt. Det er helt menneskelig.
Når jeg pleide å se tilbake var det med en type nostalgi på en måte for den jeg var før. Det var vaskelig å gi slipp. Det kommer alltid til å ha vært en del av deg, en del av din historie, å bli bedre visker ikke ut den historien. Men jeg lengter ikke tilbake lenger. Jeg lengter fremover, for jeg ser hvor store framskritt jeg har tatt og det går fortsatt oppover.
Jeg har depresjon fortsatt mange år etter jeg først oppsøkte hjelp, men jeg er mye bedre enn jeg en gang var. Og det føles ikke skummelt lenger å bli bedre.
Vet hvordan du føler deg, går gjennom det samme nå jeg og. Man har blitt så vandt til at man kjenner seg sånn at man har funnet litt behag i det? Samtidig ikke? Det er en veldig vanskelig følelse, man vil bli bedre men det er skummelt med en så stor forandring..